Av Jo Morten Weider, seniorrådgiver i Kulturtanken.
Under Arendalsuka i 2022 ledet 18 år gamle Anna Dordisdatter Malkenes en panelsamtale om hva politikerne kan gjøre for å styrke barne- og ungdomskulturen. Før hun gikk på scenen kom vi i snakk om hennes arbeid i Ungdommens ytringsfrihetsråd, der hun blant annet var med å skrive en rapport, som understreker hvor viktig det er å gi barn og unges stemmer en større plass i offentligheten.
Til tross for dette budskapet satt Anna allikevel igjen med en følelse av at mye av arbeidet med ytringsfrihetsrådet var en slags skinnprosess som egentlig ikke førte til noen reell endring, eller som hun selv sa det: «Hva er poenget med medvirkning hvis rapporten uansett bare havner i skuffen?»
Jeg tror ikke Anna Malkenes er helt alene om denne opplevelsen, nemlig at barn og unge inviteres med på ulike innspillsmøter og medvirkningsprosesser som i praksis ikke er mer enn litt prat og litt pizza, og som sjeldent eller aldri får noen konsekvenser.
Hva er poenget med medvirkning hvis rapporten uansett bare havner i skuffen?
Anna Dordisdatter Malkenes
Omslaget på boken Moby Dick dukket opp i hodet mitt etter at jeg hadde snakket med Anna.
Et av de store spørsmålene er hvordan vi skal unngå å gjøre medvirkning til kulturfeltets hvite hval, det vi alltid snakker om og jakter på, som en slags idé som hele tiden ligger til grunn for det vi driver med, men som vi i praksis ikke fikser særlig bra?
Kulturtankens arbeid med medvirkning
Før vi går nærmere inn på hva barn og unge selv tenker om medvirkning, kan det være greit å skissere de mest sentrale medvirkningsprosjektene som Kulturtanken driver med.
Ungdomsrådet har vært med siden starten og hadde sitt første møte høsten 2017.
Ressursgruppa for medvirkning i DKS, som er en gruppe for ansatte som jobber med DKS på kommunalt og fylkeskommunalt nivå.
Elevtilbakemeldingsverktøyet (ET) hvor elever kan gi tilbakemeldinger på DKS-produksjoner i Portalen rulles ut med chatboten høsten 2022.
I tillegg jobbes det med et større innovasjonsprosjekt for å bygge et system for ET som skal sikre at det fungerer godt i et mer langsiktig perspektiv.
Vi har dessuten to tilskuddsordninger der alle søkere må legge frem egne planer for medvirkning.
Kompetansen og verktøyene fra det avsluttede Prosjekt Elevmedvirkning i DKS er videreført i blant annet flere verktøyark.
Også BUSK, med sine 23 tiltak for å styrke kunst- og kulturtilbudet for barn og unge, bidrar med kunnskap som vi bygger videre på i medvirkningsarbeidet vårt.
BUSK som metode
Så la oss gå litt tilbake til BUSK og noe av det vi lærte der. På spørsmål om hva de skulle ønske var bedre, svarte nesten alle barn og unge følgende to ting: nemlig at alle må få drive med kunst og kultur fordi det betyr så mye og er så gøy, og at alle må få lov til å være med i utformingen av kulturtilbudet.
På den ene siden snakker de altså om viktigheten av å drive med kunst selv, og på den andre siden snakker de om viktigheten av å få lov til å påvirke form og innhold. Litt forenklet kan man si at dette speiler skillet mellom medvirkning som metode og medvirkning som kunstnerisk premiss.
Kunsten skaper et rom der barn og unge får bestemme selv.
Medvirkning som metode hviler som regel på to forhold. For det første, og sånn helt grunnleggende, baserer den seg på møtet mellom to ikke-likeverdige parter, der den med makt legger til rette for at den med mindre makt blir hørt og får mer innflytelse. For det andre tar mye utgangspunkt i at medvirkning er noe man etablerer som et slags innledende rammeverk for noe som skal skje på et senere tidspunkt, for eksempel når man arrangerer innspillsmøter med det kommunale ungdomsrådet i forbindelse med et byutviklingsprosjekt som ennå ikke er ferdigstilt.
Det som er så gøy med kunsten, i alle fall den der man selv er en skapende deltager, er at selvråderett og medbestemmelse fungerer som et grunnpremiss. Det er på en måte kunstens iboende natur nettopp at den utgjør et slags medvirkningsverktøy.
For er det én ting alle beskrivelsene vi fikk gjennom BUSK har til felles, så er det hvordan kunsten skaper et rom der barn og unge får bestemme selv. Mye av kraften i den gode kunstopplevelsen synes å ligge i at kunsten i seg selv fungerer som medvirkning, i den forstand at de gjennom kunsten får innflytelse på hvordan de forvalter og lever ut nysgjerrighet og skapertrang, ønsker og ambisjoner, sorger og gleder.
Det er noe veldig fint og sterkt ved akkurat det som jeg tror man skal ha med seg i denne samtalen.
Mer av alt for enda flere
Blant alle samtalene om mangfold, kvalitet og relevans kan det derfor være greit å minne om jenta vi snakket med på MiniØya i 2019. Hun var vel i barneskolealder,og fortalte oss at det eneste hun ønsket seg når det kom til alt det gøyale man kalte kunst og kultur, det var mer. «Mer av alt», sa hun, som i praksis betyr mer av nivå tre.
Når barn og unges følelse av medbestemmelse vokser i takt med mengden kunst og kultur de har livene sine, er det ikke så rart at de ønsker seg mer.
I tillegg til kvalitet er det med andre ord også en del av denne diskusjonen som handler om omfang og kvantitet. Å skape mer av alt for enda flere, er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Det er for eksempel en drøss med problemstillinger knyttet til helt andre samfunnsområder som må få noen gode svar først, blant annet fattigdomsutfordringer, geografiske ulikheter og universell utforming.
Jeg tror allikevel mye av jobben vår fremover blir å rette søkelyset mot dette, hvordan man lytter til og løfter fram barn og unges stemmer, med det mål at det faktisk skal resultere i mest mulig av den siste formen for medvirkning – altså mest mulig kunst og kultur der de inngår som frie deltagere.
Digital kulturbruk
Avslutningsvis bør vi nevne den digitale kulturbruken, som vi ikke kommer unna når vi snakker om barn og unge. Grunnen til at det er viktig å nevne dette i denne sammenhengen, er fordi jeg tror mye av nøkkelen til både å øke medvirkningen og spredningen av kunstopplevelser for kommende generasjoner befinner seg innenfor det digitale handlingsrommet.
Det snakkes mye om at det offentlige kulturtilbudet må nå barn og unge der de er, og de er i stor grad på skjermen, logga på en eller annen digital, privat og kommersiell plattform.
Løsningen er kanskje ikke å lage en statlig TikTok, men heller at kulturpolitikken klarer å stimulere til fremveksten og bruken av konkrete digitale løsninger som åpner for nye måter å formidle, skape og ta aktiv del i kulturen på.
Dette er et langt lerret å bleke som selvfølgelig berører en rekke vanskelige spørsmål for eksempel knyttet til det å formidle kontra det å skape kunst digitalt. Men mangfoldet av uttrykk og innspill i kultursektoren, tilgjengeligheten og nedslagsfeltet – alt dette er størrelser jeg tror vi kan utvide om vi bare klarer å koble oss på det digitale universet på en god måte.
Jeg tenker også at vi er på riktig vei med elevtilbakemeldingsverktøyet og DKS på skolens digitale læringsplattformer.
Jeg sier som kulturmeldinga: «Kulturlivet må ta i bruk nye metodar for å realisere eit uforløyst potensial for kulturbruk og kulturdeltaking i befolkninga. Eitt aspekt ved dette er å utnytte teknologien til å spreie kunst og kultur på nye måtar.»
Jo Morten Weider er seniorrådgiver i Kulturtanken. Han jobber med ulike oppgaver forbundet med barne- og ungdomskultur, og har blant annet hatt hovedansvaret for Kulturtankens ungdomsråd og BUSK-rapporten.
Relaterte artikler
Hva er (god) medvirkning?
Hva er medvirkning, og hva gjør medvirkningen god eller reell?
Kunsten og kulturens verdi i læreplanverket
Samspillet mellom Den kulturelle skolesekken, medvirkning i DKS og læreplanverket (LK20S).
Ressursside om medvirkning
Her samles relevante artikler og ressurser som omhandler medvirkning for barn og unge.