Utviklingsprosjekt skal styrke tegnspråk i DKS

Taket er i ferd med å løfte seg fra gymsalen på Fjellfoten skole i Nes kommune. På fem tv-skjermer spilles det av klinescener fra romantiske filmer, og 5.-7. klassingene i rommet reagerer med rungende utbrudd. For hvert nye klipp blir latterhylene høyere.

Skuespiller Aino Hakala er døv og kan ikke høre elevenes reaksjoner, men den elleville stemningen er til å ta og føle på.

Snart er kommunikasjonen mellom sal og scene i ferd med å bryte fullstendig sammen. Det er heldigvis meningen.

«Capiche?!» fra Unge Viken Teater og Teater Manu bruker kaos og språkbarrierer for å vise hva som skjer når vi ikke velger å lytte til hverandre.

Satser på norsk tegnspråk

Teaterstykket er et eksempel på en turnéforestilling i Den kulturelle skolesekken (DKS) der norsk tegnspråk er en integrert del av produksjonen.

I de nasjonale målene for Den kulturelle skolesekken heter det at DKS skal «bidra til å styrkje norsk språk, dei samiske språka, dei nasjonale minoritetsspråka og norsk teiknspråk som grunnleggjande kulturberarar».

Dette er utgangspunktet for en ny avtale og et nytt utviklingsprosjekt mellom Kulturtanken og Teater Manu. Prosjektet «Norsk tegnspråk i DKS» omfatter blant annet utvikling av en ny litteraturproduksjon, samt kartlegging av en nasjonal turnérute til alle skoler med tegnspråklige elever.

– Tegnspråk er fantastisk uttrykksfullt, og som kunstnerisk medium egner det seg særlig godt på teaterscenen, mener Ragnhild Tronstad, som er fagansvarlig for scenekunst i Kulturtanken.

– DKS bør kunne tilby tegnspråklige produksjoner til elever som bruker tegnspråk, men det er også viktig å formidle tegnspråk som kunstnerisk uttrykksform og kulturbærer til hørende elever. Teater Manu sine forestillinger er alltid to-språklige og kommuniserer både med døve og hørende.

Likeverdige DKS-opplevelser

De fleste døve eller hørselshemmede elever går på vanlig barneskole. «Capiche?!» ble skapt med nettopp disse barna i tankene. For Unge Viken Teaters sjef, Kari Ramnefjell, er forestillingen et personlig prosjekt.

– Det har revet meg litt i hjertet når disse barna ikke får samme opplevelse som et hørende publikum, sier Ramnefjell, som selv har spilt over to tusen forestillinger i DKS. Flere ganger har hun erfart hvordan døve elever må veksle mellom å se på scenen og tegnspråktolken.

– En av tingene jeg har hatt et stort ønske om som teatersjef har vært å lage en forestilling som skal kunne oppleves av alle barn helt på lik linje, uten at det nødvendigvis skal handle om det å være døv eller hørende.

Engasjement og god timing ble drivkraften i prosjektet. Dagen etter at Janne Langaas tok over som sjef på Teater Manu, tok Ramnefjell kontakt for å høre om de kunne inngå et samarbeid.

– Jeg var veldig heldig. Hun hadde tenkt på akkurat det samme!

Som teatersjef har jeg hatt et stort ønske om å lage en forestilling som skal kunne oppleves av alle barn helt på lik linje.

Kari Ramnefjell

Voksne snakker bare tull

Forestillingen er basert på samtaler med elever på mellomtrinnet i Oslo og Viken om kommunikasjon og misforståelser.

– Flere av barna mente at de voksne bare babler i vei og snakker tull, forteller Ramnefjell.

På scenen er tre voksne samlet for å redde verden. Mens «Toril» prøver å bruke tegnspråk for å kommunisere, snakker «Bodil» en slags nesten-norsk. «Torkil» uttrykker seg kun ved hjelp av trommer. Ingen av metodene er særlig effektive, ettersom de bare snakker forbi hverandre for å fremme sine egne løsninger.

Amalie Sofie Ibsen Jensen spiller Bodil. Hun håper først og fremst publikummet har det gøy og føler de forsvinner inn i et annet univers.

– På et dypere plan kan det kanskje gi dem en følelse av at det ikke alltid er like lett å bli forstått eller uttrykke følelsene sine. Det gjelder ikke bare mellom hørende og døve, men for eksempel også mellom folk med ulike språkbarrierer og personligheter. Det er noe man alltid jobber med som menneske i møte med andre, sier skuespilleren.

Oppfordrer til oppspill

– Jeg kan «hei», «velkommen», «jeg heter Mie» og «hva heter du»!

Kulturvertene Mie og Marte lærer oss noen fraser på norsk tegnspråk i forkant av forestillingen på Fjellfoten skole.

Før besøket har de og resten av klassen fått tilsendt pedagogisk materiale som forteller litt om forestillingen og oppfordrer elevene til å engasjere seg i forestillingen.

– Vi har snakket om informasjonen i forkant, fordi det er én skuespiller som er døv. Da skal vi ikke si noe dumt eller noe sånn. Og så har vi fått beskjed om at vi skal være med og være ivrige under forestillingen, forteller Mie.

Under forestillingen er det ingen tvil om at Fjellfoten-elevene har fulgt oppfordringen. Men hvordan har interaksjonen fungert for skuespillerne på andre skoler?

– Vi hadde kanskje litt flere utfordringer i starten, fordi barn er nysgjerrige og tester grenser. Spesielt når vi åpner opp, sånn som vi gjør, så er det vanskelig å si fra når det blir for mye, forteller Ibsen Jensen.

– Men jeg synes vi fant en god balansegang ganske tidlig.

Vanligvis sitter det noen midt i publikum som oversetter alle barnas reaksjoner for Aino Hakala. Men noen få ganger, blant annet i dag, har det ikke vært mulig å få en tolk til skolen.

– Heldigvis har vi spilt en god stund nå, så jeg vet omtrent hva som fungerer. Og i dag var barna veldig visuelle. Men jeg foretrekker å ha en tolk for å føle at jeg har full kontroll på kommunikasjonen, understreker Hakala.

Viktig for mange

Nå som det skal satses på tegnspråklige produksjoner i DKS, håper skuespillerne at man tar høyde for at det for mange barn vil involvere et første møte med noen som er døve.

– Jeg tror det er viktig å ha en samtale med elevene i forkant av forestillingen for å skape en forståelse av hvordan det er å ikke høre, mener Ibsen Jensen.

– Vi opplever at det er mange som er uvitende, men nysgjerrige på en positiv måte. Det handler bare om å imøtekomme barna ved å gi dem den informasjonen de trenger for å forstå.

Hakala er enig, og utdyper:

– Kunnskapen om døve er generelt altfor dårlig. Mange aner ikke hvordan man kommuniserer, og stivner helt. Det oppleves litt skummelt kanskje. Jeg vil at de skal vite at det ikke er farlig, og at man godt kan stille alle slags dumme spørsmål, for det er bedre enn ingen!

Hun poengterer at norsk tegnspråk i DKS-produksjoner kan være viktig for flere enn døve elever. Noen barn har døve familiemedlemmer, andre bruker høreapparat, men kjenner ikke til tegnspråk fra før. Kanskje det kan bli en nyttig introduksjon for noen som trenger det?

– Jeg møtte en elev som hadde et søsken som er døv etter en forestilling. Han var veldig entusiastisk og tegnet navnet sitt for meg. Det var så flott å se hvor glade de var for å føle at de hørte til ved at vi brukte tegnspråk.

Jeg vil at publikum skal vite at det ikke er farlig å kommunisere med en som er døv og at man godt kan stille alle slags dumme spørsmål, for det er bedre enn ingen!

Aino Hakala