DKS-LAB for tradisjonshåndverk vekker nysgjerrigheten

Bivoks med talg og rapsolje. Tørre lakseskinn som skal skrapes, varmes og bankes om til lær. Ikke akkurat en vanlig morgen for niendeklassingene på Seiersten ungdomsskole i Drøbak.

– Dette er et håndverk som er i ferd med å forsvinne. Før var det noen som drev med garving i hver eneste bygd, forteller Liv Olesen.

25-åringen er en av bare fem i Norge med fagbrev i dette tradisjonshåndverket.

I dag tester hun sitt formidlingsopplegg på skoleelever for første gang. Hun starter med å fortelle om oppveksten ute i den kanadiske villmarken, der jakt og fiske var en naturlig del av livet. Den unike bakgrunnen har gjort henne brennende opptatt av bærekraft i både hverdag og virke.

Litt fnising og gremmelse fra tenåringene går fort over. Snart blir lakseskinnene gnidd over stolrygger, varmet foran en bærbar ovn og slått oppetter veggene. Olesen oppmuntrer elevene til å være kreative:

– Jeg vil gi dere muligheten til å lage noe med hendene. Skape noe selv.

Satser på tradisjonshåndverk

– Tradisjonshåndverk er en viktig del av kulturarven, men utgjør en uforholdsmessig liten del av produksjonene i Den kulturelle skolesekken, sier Oda Bhar Lurås, fagansvarlig for kulturarv i Kulturtanken.

Sammen med Follo museum og Museene i Akershus (MiA) har hun utviklet rammene for den aller første gjennomføringen av DKS-LAB for tradisjonshåndverk, som har fått støtte av Sparebankstiftelsen DNB.

Opplegget er basert på modellen til DKS-LAB for visuell kunst, som i flere år har gitt utøvere tid og rom til å utforske sine formidlingsideer på kunstinstitusjoner over hele landet.

Etter en åpen søknadsrunde ble innsendte forslag vurdert etter hvor godt opplegget kunne passe i Den kulturelle skolesekken, og hvilket utbytte deltakerne kunne ha for å videreutvikle prosjektet.

– Hensikten var å få til økt rekruttering, og kanskje særlig tiltrekke yngre rollemodeller, forklarer Bhar Lurås.

Alt er mulig

Etter to dager med forberedelser på Follo museum, får håndverkerne 90 minutter til å teste sine individuelle opplegg i en reell skolesetting.

Mens Liv Olesen viser hvordan garvede skinn kan bli til armbånd, viser Håkon Busk hvordan man kan lage en annen type armbånd med flammer og metall ute i skolegården.

Selv om kunstsmeden innrømmer å ha vært spent før han møtte elevene, kan man ikke se det på ham. Med presisjon, tålmodighet og verneutstyr hjelper han elevene gjennom oppgaven.

– Jeg synes det er viktig at barn og unge eksponeres for håndverk. At de for eksempel får se at en spikkekniv er et verktøy og ikke et våpen, eller at en hammer er laget av en annen hammer. Metall er ikke et umulig materiale å lage noe av hvis du behandler det riktig, forklarer smeden.

– Jeg vil vise dem at alt er mulig, hvis du bare prøver.

Godt med fellesskap

– Målet med labben er ikke at prosjektene skal være perfekte i utgangspunktet, tvert imot må deltakerne være åpne for å endre og justere opplegget i samarbeid med andre, sier Oda Bhar Lurås om prosessen deltakerne går gjennom.

– Det har vært så godt å ha med gode hjelpere som minner meg på å bruke god tid og ta det med ro, synes forteller og kunstner Maritha Nielsen.

Under sin elevtest har hun samlet tredjeklassinger ved Heer barneskole rundt seg i en sirkel. Hun lærer dem tægerbinding; en metode for å knytte tynne bjørkerøtter som har vært en del både norsk og samisk tradisjon i flere tusen år. Seansen avsluttes med en fortelling fra den drevne formidleren.

Hun er her med et par av veilederne som gjennom uka har jobbet sammen med utøverne for å forberede testene. Nielsen setter pris på tryggheten i fellesskapet.

– Det er herlig å møte barna og de andre kunstnerne. Til vanlig er det som jeg er på en slags øde øy, ettersom jeg jobber helt alene. Derfor ble jeg veldig glad for å bli tipset om denne ordningen, sier hun med et smil.

På andre siden av skilleveggen som deler klasserommet i to settes flere sanser i sving: Mari Fallet Mosand lærer elevene å spikke og spille på egne rytmeinstrumenter, før de så får legge seg ned på reinsdyrskinn og drømme seg vekk til lyden av rammetrommen hun har med seg.

– For meg er det en glede å få lov til å utvikle min formidling i en slik setting, spesielt i den sårbare idéfasen, forteller Mosand.

– Det er musikkdelen av dette som er det usikre elementet for meg. Samtidig er det også det man er usikker på som er mest gøy. For der har man mest potensiale.

Det man er usikker på er også det som er mest gøy å teste. For der har man mest potensiale.

Mari Fallet Mosand

En ilddåp

Etter skoletestene er det på tide med en velfortjent lunsj før deltakerne samles rundt et gruppebord på museet. Her skal de dele erfaringer og få tilbakemeldinger fra Lurås og veilederne Truls Erik Johnsen, Ingrid Kristine Lund og Juliane Dahl Smerud fra MiA.

– Du fikk en ilddåp i å gjete ungdomsskoleelever!

Ingrid Kristine Lund henvender seg til Liv Olesen, som opplevde flere avbrytelser under testen, blant annet av et umeldt friminutt. Naturgarveren selv synes det er mest utfordrende å formidle sin egen historie: Det er vanskelig å kjenne seg igjen i det å jakte moskus for en gruppe der de færreste knapt har vært på fisketur.  

– Men jeg vil gjerne få fram det poenget at vi mennesker er en del av en helhet, noe større. Så jeg synes nesten det bare gjør det enda viktigere å formidle i bymiljøer som dette, selv om det er vanskeligere.

Veilederne oppmuntrer deltakerne til å ta vare på slike visjoner i utviklingsprosessen, og minner dem om at møtet med dem som håndverkere kan være spennende nok i seg selv for elevene.

– Det trenger ikke være så kompliserte ting de lager. Dere skal ikke lære dem opp - dere skal gjøre dem nysgjerrige, poengterer Lund.

Midt i blinken

I etterkant av labben har alle fire deltakerne meldt inn forslag i DKS-portalen for neste skoleår.

– Jeg tror det kan gjøre en stor forskjell for tradisjonshåndverkere å få delta på dette, mener Mari Fallet Mosand.

– Til og med for meg som jobber mye med formidling er skolesettingen helt spesiell.

Oda Bhar Lurås kan fortelle at DKS-LAB for tradisjonshåndverk fortsetter i 2025, muligens med noen mindre justeringer.

– Blant annet har vi lyst til å utvide fra fire til fem dager, for å gi større muligheter til justering av oppleggene før skoletestene. Vi ser også på muligheten for medvirkning fra elever på et tidligere tidspunkt i prosessen.

– For oss i MiA var det en positiv opplevelse å få arrangere labben, og vi ønsker å gjenta arrangementet hos oss til neste år, sier Truls Erik Johnsen som er avdelingsdirektør på Follo museum.

– DKS-LAB er midt i blinken når det kommer til å bevare og formidle kulturarven for kommende generasjoner. Både ved å gjøre håndverket tilgjengelig for skoleelever, men også for å gi håndverkerne en mulighet til å utvikle gode formidlingsopplegg.

Flere bilder fra DKS-LAB for tradisjonshåndverk