Det rause rommet

Aud Kristine Horseng, produsent i DKS Nordland, var tydelig til kollegiet på følgende: Marked for Musikk i Bodø i 2024 kunne ikke arrangeres uten å inkludere tematikken «tilrettelagt produksjon».

– Tematikken kan være skummel for produsenter. Jeg forstår redselen for å tråkke noen på tærne. Men kanskje må vi gjøre akkurat det, våge å sette søkelys, stille spørsmålene og stå litt i ubehaget - for å komme oss videre? Ting må tas tak i selv om det er skjørt og kan være vanskelig å forstå, poengterer Horseng.

Som tidligere utøver i DKS, hendte det rett som det var at hun kom til skoler og fikk beskjeder som denne: «Vi har et par elever med litt flere bokstaver som vi velger å ikke ta med inn» eller: «Vi har en eller flere elever som forstyrrer de andre elevene veldig og ikke klarer å oppføre seg, så de blir igjen her ute med meg» - ofte referert til elever med for eksempel ADHD/Tourettes.

– Det opplevdes særdeles provoserende å møte voksne som mener at elever skal holdes utenfor fordi de ikke passer inn i (scene)rommet. Det er viktig å ta tak i slike holdninger – og det må vi produsenter i DKS gjøre. Alle, absolutt alle, har rett til å oppleve kunst og kultur! sier Horseng bestemt.

Hun poengterer at det ligger i mandatet til DKS-ordningen å sørge for like muligheter og inkludering, og å etterstrebe å gi et tilbud til alle elever.

– Som utøvere og produsenter er det så vårt ansvar å skape trygge rom for kunst- og kulturopplevelser, hvor alle, også elever med funksjonsvariasjoner føler seg sett og ivaretatt.

Inspirert av naturen

Produksjonen «Fire fugler» hadde turnert i flere år da den ble meldt inn til Marked for Musikk 2024. Ulike versjoner hadde blitt vist for alt fra barnehagebarn til elever med funksjonsvariasjoner i videregående skole.

Horseng så potensialet i forestillingen og tok kontakt, med mål om å videreutvikle den tilrettelagte versjonen for visningsarenaen.

Utgangspunktet for «Fire fugler» var en visjon som musiker Frøy Aagre hadde: hun ønsket å skape en forestilling hvor naturen ble med inn i scenerommet.

På turer i skog og på fjellet testet hun lyder hun hørte eller skapte med ulike materialer hun fant på sin vei.  «Hva skjer hvis jeg drar to tørre kongler mot hverandre?», «hva om jeg slår disse to pinnene mot hverandre?», tenkte hun mens hun utforsket naturens eget lydteppe.

– Jeg ville vise barn at dersom noe inspirerer deg, så kan du lage musikk av det, forteller Aagre.

Forestillingen har fått navnet sin av en grunn. I forestillingen brukes den særegne sangen til fire fugler - henholdsvis gjøk, svarttrost, måltrost og hakkespett. Deres sanger ble utgangspunktet for ulike komposisjoner.

I noen partier høres det tydelig hvilken fugl som er avsender, som gjøkens særegne ko-ko. Andre ganger er fuglesangen mer en stemning.

Produksjonen bruker lydopptak og sampling av disse, men publikum introduseres alltid for lydens avsender. Eksempelvis vises det fram en måltrost laget av stoff, og både ekte kongler og løv er en del av scenografien og brukes aktivt.

– En får se og høre lydkilden. Det synes jeg er fint, poengterer musikeren.

Mange innganger

Aagre involverte Gunhild Bjørnsgaard for å lage koreografi og regi til «Fire fugler». Bjørnsgaard skaper koreografi-konserter der musikk, lyd, lys og bevegelse, visuelle elementer smelter sammen til en helhet. Dette har gitt produksjonen en sterk visuell dimensjon.

– Vi undersøkte musikk og bevegelse i rommet og blandet koreografi og komposisjon. Gunhild er dyktig til å få musikere og dansere til å gå inn i hverandres kunstdispliner, forklarer Aagre.

– Eksempelvis utforsket vi hvordan jeg kan bevege meg med saksofonen samtidig som jeg spiller. Vi har også laget et lysdesign for forestillingen, som vi bruker der det er mulig å rigge til lys.

Produksjonen gir dermed mange mulige innganger for publikum.

– Noen elever kobler seg på lysene, andre på musikken. For noen er bevegelsene nøkkelen, mens for andre igjen er det kombinasjonen av alle elementene som treffer, forteller Frøy Aagre.

Spisset målgruppen

Tidlig i høst møttes de tre utøverne, koreografen og Aud Kristine Horseng i Kulturtankens lokaler for to dager med preproduksjon.

Produsenten hadde på forhånd notert tre spesifikke ting hun ønsket at de jobbet med: Åpne rommet. Gi trygghet og ro. Inkludere publikum i større grad.

– Det var viktig for meg å understreke for utøverne at produksjonen i utgangspunktet var veldig god. Målet var å høyne den. Vi skulle teste ting sammen, og så var det opp til dem hva de ville ta det med videre.

For Horseng var det også sentralt å spisse målgruppa. «Fire fugler» ble derfor videreutviklet til å særlig passe for publikum med kognitive funksjonsutfordringer og mental alder 3-7 år.

– Funksjonsvariasjoner er så mangt. Det var et poeng å være spesifikk på målgruppen. For denne produksjonen har vi forsket på og forsøkt å tilrettelegge for et publikum som har ulik grad av utfordringer i forhold til selvregulering, konsentrasjon og adferdskontroll.

Flytende overganger

Horseng påpeker ekstraverdien det kan ha for alle elever, uavhengig av funksjonsvariasjon, å oppleve forestillinger et annet sted enn på skolen.

– Men for noen elever kan det med forandringer være vanskelig. Det ble derfor viktig å undersøke hvordan vi kunne skape et rom som oppleves trygt, selv om det er helt nytt.

Elevene skulle slippe å møte en tom scene, for så å skulle sette seg ned og vente på utøverne, men heller bli dratt inn i forestillingens univers helt fra start.

– Vi ønsket en flytende overgang fra hverdag til det kunstneriske. Vi søkte det ekte, åpne rommet, forteller Horseng, og poengterer viktigheten av å endre oppfatning om hva det vil si å være publikum.

Hun mener de fleste av oss er «flinkiser» og krever det også av vårt medpublikum. I stedet for å være rause og tenke «dette er din måte å være publikum på».

– Det åpne rause rommet, det er det jeg ønsker meg. Hvor det er lov å være deg selv og alle reaksjoner er lov. Det er viktig å huske at det som kan oppfattes som uro kan være noe helt annet – som uttrykk for glede.

Den eneste begrensningen i «Frie fugler» er at publikum ikke kan forflytte seg dit selve handlingen utspilles. Ellers kan du stå og gå hvor og når du vil. Og uttrykke deg akkurat som du vil om det du opplever underveis.

Marked for Musikk

18. september 2024 er det klart for visning av «Fire fugler» på Stormen konserthus i Bodø.

Mens Crew Ung formidler informasjon om det de skal oppleve til delegatene, slippes elevene inn gjennom en sidedør. De tre utøverne danser og spiller dem inn i Lille Sal.

Når de har satt seg til rette på gulvet nærmest scenen sammen med sine ledsagere, kommer delegat-publikummet stille inn i den mørksatte salen og setter seg på rekkene bak. Roen senker seg mens dansekunstner Victor A. O. Pedersen beveger seg rolig til musikken som fyller rommet.

En saksofon titter frem fra et oransje silkestoff. Fra en hvit kurv dukker det stadig opp overraskelser. Utøverne kaster blader frydefullt opp i lufta. To pinner bankes i gulvet – hvilken lyd blir det når de slås mot hverandre? Fargerike tyllbiter kan bli vindpust. Publikum inviteres rett og slett med på skattejakt i lyder og materialer.

Fra start gir særlig én av elevene høylytt uttrykk for sin begeistring. Gledesutbruddene hennes vedvarer underveis.

I løpet av forestillingen skifter stemninger, lys og musikk. Fra rolig og undrende, til fart og komikk, og tilbake igjen. Bevegelser tar tak i toner som fyller rommet. Det er sanselig og nonverbalt. Og alt utøverne gjør uttrykker dette: «Sammen skaper vi denne opplevelsen».

Konserten slutter slik den begynte: publikum ledes ut av rommet til dans og myke toner. Delegatene sitter igjen. Flere er tydelig rørt.

– Det var sterkt å se forestillingen på Marked for Musikk. Jeg opplevde at målet om det åpne rause rommet inntraff der og da, forteller Horseng senere.

– Elever med funksjonsvariasjoner er et viktig publikum, og det var godt å se at «Fire fugler» fungerte så godt. Kanskje kan dette åpne opp for noe nytt på visningsarenaen? Fremdeles er det mye vi som produsenter må snakke om, og spørsmål som må stilles om hvordan vi jobber med målgruppa. Vi må begynne å snakke om hva vi egentlig legger i begrepet «tilrettelagt produksjon», og sørge for at det er likeverdig søkelys på det, som på annet vi jobber med, oppfordrer hun avslutningsvis.