Når medvirkning blir en utfordring: Samtale om filmen «Voice» 

Under Kulturtankens årskonferanse 2022 fikk publikum presentert en rekke prosjekter til inspirasjon og ettertanke. Ett nøkkelord som gikk igjen i flere av dem var medvirkning. Mange trakk frem viktigheten av barn og unges deltagelse og medbestemmelse, i både kunst- og kulturtilbud, og i utvikling og produksjon av kunst og kultur for dem. 

Det høres kanskje enkelt ut, men trenger ikke alltid å være det. 

Filmskaper og billedkunster Ane Hjort Guttu har jobbet mye med deltagelse og medvirkning i sitt kunstnerskap. Hennes siste film «Voice», berører også utfordringer knyttet til medvirkning. 

Under Kulturtankens årskonferanse i november 2022 ble det vist en samtale mellom regissør Ane Hjort Guttu og Cathrine Jakobsen, fagansvarlig for film i Kulturtanken, der de snakket om filmen og noen av temaene den løfter frem. 

I handlingen følger vi den etablerte dokumentarfilmskaperen Rhea som ankommer filmverkstedet for å lage film om VOICE og deres arbeidsmetoder. Men på filmverkstedet er de kritiske til filmskaperen, hennes perspektiver og motivasjon. De utfordrer henne og vil ha mer medbestemmelse og mer innflytelse over filmprosjektet hennes.  

Utgangspunktet for filmen er et reelt filmverksted for ungdom, avholdt før innspillingen, som filmskaperen deltok på. Videoer fra dette verkstedet og ungdommene derifra er også med i filmen «Voice». 

- Filmen er egentlig en stor diskusjon om representasjon, forteller Ane Hjort Guttu.

-Kan du bare komme til et sted og begynne å filme? Kan du fortelle andres historie eller må de fortelle selv? Hva skjer når du forsøker å bruke eller bearbeide noens historie, spør Hjort Guttu.

Ett av eksemplene på motstanden filmskaperen møter, er når hun tidlig i prosessen viser frem et forslag til filmens åpningssekvens. På filmverkstedet er de ikke helt fornøyde med perspektivet hennes: 

Utdrag av samtalen mellom Cathrine Jakobsen og Ane Hjort Guttu:

- Filmskaper Rhea utfordres av VOICE-felleskapet på hvem hun er, hvor hun kommer fra, hva hennes motivasjon er – og møter også motstand på valgene hun tar i sin fortelling om VOICE. Etter hvert i filmen gir hun mer og mer slipp på kontrollen over fortellingen. Kjenner du deg igjen i din egen hovedperson?  I det å miste kontroll over prosjektet ditt eller måtte kompromisse på kunstneriske ideer og visjoner, for å slippe til andre i prosessen?

- Jeg kjenner meg igjen i det i den forstand at jeg tenker på det hele tiden. Jeg har prøvd å lage prosjekter tidligere der deltagerne og jeg som kunster skulle være likeverdige, men har aldri fått det helt til. Så dette er min måte å løse det på. Å lage denne meta-fortellingen der hun (filmskaperen) er en slags representant for meg, eller for enhver kunstner. Det var fint og frigjørende å la henne slite, for da slipper jeg å slite selv. 

- Når barn og unge skal medvirke i kunstneriske produksjoner, kan det oppstå en ubalanse mellom det profesjonelle og amatørskap. Hva tenker du om denne balansen? 

- Jeg har tenkt veldig mye på det. Jeg mener at det å oppleve kunst er deltagelse i seg selv. Det å se en film eller å høre en konsert er ikke passivt. Jeg tenker på det som like aktivt som å være med i et teaterstykke. Jeg tror barn kan få veldig mye ut av å oppleve et kunstverk. 

- Jeg er tilhenger av medvirkning og medbestemmelse som en slags demokratiutøvelse. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er sånn barn skal oppleve kunst. Jeg tror at barn har godt av å konsentrere seg om et kunstverk som de får presentert, og så snakke om det etterpå og prøve å forstå det. 

- Hadde du noen utfordringer med å la ungdommene delta i produksjonen av «Voice»? 

- Mitt hovedmål med at de skulle delta var ikke at det skulle bli et demokratisk prosjekt, men heller at jeg skulle få riktig informasjon. I og med at filmen handler om ungdommer som dem, så kunne jeg risikere at jeg snakker om feil ting. At jeg tror de er opptatt av ting de ikke er opptatt av eller framstiller dem som noe de ikke kjenner seg igjen i. Det er jo et tilbakevendende problem i all dokumentarfilm, etnografisk film osv. 

- Men jeg har aldri hatt som mål at filmen skulle være en slags deltagende praksis. Jeg vil ikke late som de som deltar «står likt» i produksjonen med meg. De gangene jeg har prøvd å gjøre det tidligere, så har det ikke fungert. Da blir det til at jeg vil bestemme og så prøver jeg å manipulere slik at jeg får det som jeg vil. Og det har jeg ikke lyst til å gjøre. 

Se mer fra Kulturtankens årskonferansen 2022 her: