Møt en forsker!

Fem fremtredende forskere svarer på spørsmål om forskning knyttet til kunst og kultur og barn og unge.

Hvordan ble du interessert i å forske på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge?

– Min forskning har, siden jeg begynte på doktorgraden i sosiologi for akkurat 30 år siden, vært knyttet til samhandling og fellesskap, i ulike virksomheter (profesjonelt arbeid) og i samfunnet for øvrig. De siste ti årene har jeg vært mest opptatt av det sivile samfunn, hvor frivillighet og spontan samhandling i det offentlige er viktige temaer.

Forskning om kunst og kultur, blant annet for barn og unge, er knyttet til interessen for sivilsamfunnet og hvordan oppvekst formes.

På det mer personlige plan, har jeg vokst opp i ulike miljøer, men hvor det å utøve musikk med andre (i ulike korps, orkestre, band, prosjekter) har vært en helt essensiell sosial arena for meg. I tillegg er jeg far til fire barn (fra 11 til 26 år) og har fulgt dem gjennom ulike kulturelle aktiviteter og ser betydningen av mangfoldige muligheter for å utvikle seg som sosialt menneske.

Hvilken forskning innen feltet mener du er viktig å kjenne til?

– Valget av faglig perspektiv har mye å si for hvor man retter blikket. Jeg er ikke minst opptatt av hvordan offentlig oppmerksomhet fort trekkes til det individuelle ved at psykologisk og medisinsk forskning får dominere for mye, blant annet gjennom et begrep som «livsmestring».

Et mer sosiologisk eller antropologisk perspektiv vil vektlegge strukturelle, kulturelle og kollektive forhold, som grunnlag for god oppvekst – eller gode liv om man skal si det litt bredt. Da blir det viktig for samfunnet (for politikere, ledere av institusjonene og alle oss andre) å begrense bruken av individuelle løsninger for sosiale problemer.

Hva mener du er viktige funn i egen forskning – koblet til tematikken?

– Min sosiologiske tilnærming til fellesskap som fenomen bygger på et såkalt interaksjonistisk perspektiv. Det innebærer en utvidelse av fellesskap som fenomen, som da ikke bare brukes om stabile nettverk for eksempel mellom venner. Flyktige sosiale situasjoner, som tilfeldige møter i forbifarten (passiarer), kulturopplevelser (som en forestilling eller en festival), og ikke minst småprosjekter som man jobber sammen om, kan da karakteriseres som fellesskap («samhandlingsfellesskap»).

Min forskning viser at slike «små sosiale hendelser» har stor betydning for opplevd tilhørighet. Denne kunnskapen tyder på at vi kan redusere ensomhet og «utenforskap» gjennom et mangfold av arenaer, arrangementer og prosjekter, gjerne knyttet til skole, nærmiljø og kultur, uten enorme investeringer, men som vil skape mer inkluderende samfunn.

Hvordan ser fremtiden til forskning på dette feltet ut?  

– Jeg opplever større bevissthet om forhold mellom det sosiale og kunst og kultur, og jeg regner med at forskning på dette vil fortsette. Samtidig er det et område med lite forskningsmidler, så dette vil mest foregå innenfor universiteter og høyskoler som grunnforskning.

Jeg tror begreper som livskvalitet og livsmestring kommer til å bli tydeligere koblet inn i dette, med deltakelse fra mange disipliner. I denne sammenheng er jeg opptatt av at vekten på kollektive prosesser (samhandling og samvær) trekkes tydeligere fram for å unngå at det overdrevne fokuset på individet fortsetter å vokse.

Jeg mener vi trenger mer forskning om barn og unges hverdagsliv, blant annet med vekt på skole, nærmiljø, teknologi, samt organiserte og uorganiserte kulturelle aktiviteter. Noe som hadde vært ekstra spennende var om vi kunne få mer forskning på barn og unges kreative bruk av tid og sted for ulike selvdrevne aktiviteter, med vekt på infrastruktur som tas i bruk til dette eller burde vært lettere tilgjengelig for å legge til rette for egne initiativer.   

Hvordan ble du interessert i å forske på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge? 

– Det var tilfeldig. Jeg var i Kristiansand etter å ha presentert min idé til hovedfagsprosjekt, og var på en omvisning på det nylig åpnede Sørlandets Kunstmuseum (nå Kunstsilo). Der kom jeg i snakk med museumspedagog, og senere direktør, Erlend Høyersten. Da han hørte om hovedfagsprosjektet, stilte han spørsmålet: «Hvorfor er det ingen som forsker på formidling?».

Dagen etter ringte jeg min veileder og spurte om det var greit å skifte tema. Det ble begynnelsen på undersøkelser av formidling og ungdomsskoleelevers møter med samtidskunst ved Sørlandets Kunstmuseum, både i hovedfagsoppgave, i doktorgradsprosjekt og annen forskning.

Som lærer hadde jeg kjent på utfordringene med å skape interesse for kunst, og synes også selv at samtidskunsten kunne være vanskelig å forholde seg til. Så det ble et reelt problemområde for meg å gå inn i – og ikke minst et veldig spennende område å forske i. 

Hvilken forskning innen feltet mener du er viktig å kjenne til? 

– Jeg vil trekke frem den banebrytende forskningen til mine veiledere, Venke Aure og Helene Illeris. Deres diskursanalyser har bidratt til å begrepsfeste ulike undervisnings- og formidlingsstrategier som ofte er i spill, både i en museumskontekst og i en skolesammenheng. De har foreslått alternative måter å forstå og praktisere møter med kunst for barn og unge. Jeg er svært takknemlig for å kunne ha disse kloke damene som mentorer.

De siste 13 årene har jeg vært så heldig å være kollega med Illeris, og vi har hatt, og har, flere spennende forskningsprosjekter på gang. Hun er for eksempel involvert i det nasjonale prosjektet pARTiciPED, hvor jeg leder en arbeidspakke som utforsker hvordan en kan integrere DKS i lærerutdanningen og betydningen av dette.   

I denne sammenhengen må jeg jo nevne forskningsgruppa jeg leder, Kunst og barn & unge. I fjor lanserte vi antologien Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge. Der finner du for eksempel et intervju med den internasjonalt anerkjente utdanningsteoretikeren Gert Biesta, som for øvrig skrev en perle av en bok i 2017; Letting Art Teach, som jeg mener alle bør kjenne til.

Til sist vil jeg slå et slag for den over 100 år gamle boka Kunstpædagogik av den norske pedagogen og psykologen Helga Eng. Denne radikale boka MÅ alle som er opptatt av kunst og barn & unge lese. 

Hva mener du er viktige funn i egen forskning – koblet til tematikken? 

– I både hovedfagsstudie (2003), i PhD (2016) og i videre i forskningsprosjekter som omhandler formidling av kunst, har jeg sett betydningen av å legge til rette for likeverdige og demokratiske kunstmøter hvor ulike holdninger og meninger om kunst kan spilles ut. Jeg har sett betydningen av tilnærminger til kunsten som gjerne forstyrrer det man forventer. Det affektive, det sensoriske og det kroppslige er sentralt å ivareta i den sammenhengen. Når jeg har studert ungdoms møter med samtidskunst, har jeg sett hvordan skepsis og motforestillinger til samtidskunst gjerne snus. Jeg har sett hvordan kunsten som kanskje i utgangspunktet opplevdes som vanskelig tilgjengelig er den som kan gi de mest dyptgående og varige kunsterfaringene.  

Det er mye snakk om demokrati og medborgerskap og det å skulle lytte til barn og unge. Dette kommer til syne for eksempel i kulturmeldingen Oppleve, skape og dele: Kunst og kultur for, med og av barn og unge. I vår innspill til stortingsmeldingen skrev forskningsgruppa mi dette: «Men vi skal ikke bare gi barn og unge det de sier de vil ha. Vi må også gi de den kunsten de ikke visste at de trengte». Jeg tenker det er viktig å både inkludere og utfordre på samme tid, både i skolesammenheng og i andre sammenhenger der barn og unge møter kunst. 

Hvordan ser fremtiden til forskning på dette feltet ut? 

– Kunstbasert formidling er et område jeg ser behov for at utforskes mer. Hvordan kan man la kunstens egenskaper inspirere formidlingsmetodene som anvendes? Dette er noe jeg utforsker sammen med studentene blant annet i bachelorstudiet Visuell kunst og formidling og i Master i kunstfag. Jeg har også skrevet artikler og kronikker om tematikken.  

Videre er jeg opptatt av hvordan man kan la kunstens karakteristikker og kunstneriske arbeidsmåter prege undervisning generelt, også i skolen. I den kommende boka Dissens and sensibility: Why art matters løfter jeg frem det jeg omtaler som pedagogy of dissensus som fremhever nettopp et slikt pedagogisk tankesett. Her berører jeg også det tilbakevendende spørsmålet: Hvorfor kunst?  

Både i forskning og offentlige styringsdokumenter fremholdes kreative og skapende evner og ferdigheter som generatorer som kan bidra til både bedre helse, innovasjon og lønnsomme samfunnsborgere på sikt. Videre argumenteres det for at det å beskjeftige seg med kunst i skolen både kan føre til både bedre prestasjoner og karakterer i andre fag. 

Jeg kunne ønske meg mer forskning som utforsker kunstens mer eksistensielle betydning fremfor instrumentelle legitimeringer, det vil si at kunsten fremholdes som et verktøy for å oppnå noe annet. Kunst er viktig utover dens umiddelbare nytteeffekt. Det er også behov for mer kunstbasert forskning som ivaretar kunstens særegenheter i feltet kunst og barn og unge. 

Korleis blei du interessert i å forske på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge?

– Interessa kom nok gjennom utdanninga mi og jobben som etter kvart utvikla seg meir og meir i retning av professor med ansvar for forsking. Når ein utdannar musikklæarar, ligg ikkje interessa for musikk og barn og unge langt unna.

Eit gjennombrot og viktig punkt for meg var då eg fekk publisert forsking internasjonalt. Det førte til at eg blei ein del av eit stort internasjonalt forskingsmiljø tidleg i yrkeslivet mitt.

Kva forsking innan feltet meiner du er viktig å kjenna til?

– Sjølvsagt mest det som går føre seg innanfor kunstfaga.Ein må hugsa på at musikkfaget i opplæring har ein lang tradisjon, og at forsking i dag er eit vidt omgrep som både dreiar seg om utviklingsarbeid og meir tradisjonell forsking.

Mesteparten av forskinga blir formidla gjennom tidsskrift, og av dei har me svært få på norsk eller skandinavisk. Skal ein orientera seg i feltet må ein operera på det internasjonale feltet, til dømes ISME, International Society for Music Education. Slike verdsomspennande nettverk finn ein i heile kunstfagfeltet. Tema her er ofte ulike sider ved formidling og opplæring.

Elles er det sjølvsagt òg viktig å kjenna til forsking om kunstoppleving og om barn og unge.

Kva meiner du er viktige funn i eiga forsking – kopla til tematikken?

– Mange lærarar i Noreg og i Skandinavia ellers vil nok kjenna til resultat frå det første forskingsprosjektet mitt Musikk i bruk. Prosjektet la grunnen for ei fornying av lyttemetodikken i grunnskulen, og er framleis i bruk. Forskinga mi blei òg internasjonalt kjend gjennom publisering i det kjende tidsskriftet British Journal of Music Education og førte mellom anna til at resultat herifrå òg blei mykje brukt i Irland.

Sidan då har eg publisert jamleg i mange tidsskrift og fortalt om forskinga i mange land, til dømes som keynote speaker ved konferansar.

Dei siste ti åra har eg vore forskingsleiar for fleire større prosjekt som blei finansierte av Noregs forskingsråd, m.a om pedagogisk improvisasjon (IMTE prosjektet), og DiSko-prosjektet der me forska på og utvikla nye former for skolekonsertverksemd. Då eg tok doktorgrada i musikkpedagogikk i 2005, dreidde avhandlinga og Ph.D prosjektet mitt seg om komponering av musikk i klasserommet.

Korleis ser framtida til forsking på dette feltet ut?

– Det er gjort store framsteg på dette feltet. Langt fleire fagmiljø er involverte i forskingsprosjekt som er store og fleirårige, og finansiert av Noregs forskingsråd enn tidlegare. Men musikkfeltet si forsking er framleis liten samanlikna med andre fagfelt. Me treng meir forsking og kunnskap på ei rekkje felt. Eg nemner nokre her:

• Samspelet mellom kullturinstitusjonar og utdanningsinstitusjonar
• Det kreative innanfor kunstfaga
• Tilhøvet mellom rom, utstyr og metodikk for formidling og opplæring
• Utdanning av kulturarbeidarar og musikklærarar
• Musikk og kunst i livslang læring
• Dei estetiske faga som nøkkelaktivitetar innanfor feltet sosial berekraft 

Hvordan ble du interessert i å forske på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge?

– Mitt første minne av å undervise i dans har jeg fra en kroppsøvingstime i 1977. Jeg er syv år og har laget en dans om krigen mellom den amerikanske urbefolkningen og de hvite i det ville vesten, etter sangen Den Siste Mohikaner av Arne Bendiksen. Jeg var opprørt over at noen kunne invadere urinnvånerne og deres kultur, noe som fikk meg til å skape en dans som både uttrykte invasjonen og følelsen av å bli invadert. Etter å ha vist dansen til læreren min, ba hun meg lære dansen videre til hele klassen.

Å oppdage dansens potensiale både som uttrykksform for fortellinger og følelser, og som et sosialt fenomen som samlet medelever rundt en felles tematikk, dannet nok grunnlaget for min forskningsinteresse for dansen og for å undersøke hvilken betydning relasjonen mellom kropper, emosjoner, bevegelser og kognisjon har for læring, undervisning og forskning.

Hvilken forskning innen feltet mener du er viktig å kjenne til?

– Forskere som det er viktig å kjenne til innenfor dette feltet er: Thomas Fuchs, Gunn Engelsrud, Eeva Anttila, Hilde Rustad, Ida Pape Pedersen, Mari Flønes, Soili Hämäläinen, Tone Pernille Østern, Maxine Sheets-Johnstone og Helle Winther.

Hva mener du er viktige funn i egen forskning – koblet til tematikken?

– Jeg er spesielt opptatt av hvordan koreografi kan forstås på ulike måter, også i en pedagogisk kontekst. Forskning innenfor koreografipedagogikk i klasseromsforskning handler om å undersøke hvordan samspillet mellom kropp(er), emosjoner, tanker, tid og rom har - og får – og betydningen det har for godt klassemiljø og klasseledelse.

Gjennom egne studier og koreografiske og pedagogiske praksis har jeg utviklet en ny forståelse av koreografipedagogikk - en transformativ tilnærming - der kroppslig kunnskap er utgangspunktet for læring, profesjonsutøvelse og profesjonsutvikling.

Det innebærer en forståelse av at alle har med seg kroppslige og emosjonelle erfaringer som kommer i spill i klasseromssituasjoner. Innenfor et slikt perspektiv bevisstgjøres lærere og elever egne og hverandres bevegelser og emosjoner i samspillet i undervisningssituasjoner. Det innebærer blant annet å undersøke hvordan elevenes plassering og bevegelse i klasserommet påvirker læring, betydningen lærerens plassering og bevegelser har for læringsmiljøet, hvordan lærere merker stemninger «på kroppen» og dermed endrer innhold og metode i undervisningsøyeblikket, samt hvordan kropp og emosjoner skaper relasjoner.

Forskningen min har bidratt til å utvikle en ny pedagogisk teori – Pedagogisk koreografi – der kroppen og emosjonene får plass både innenfor pedagogikk som vitenskap og som fag. Sentralt i dette arbeidet er å bidra til å gjøre kroppens kunnskap til gyldig kunnskap i skole og utdanning.

Hvordan ser fremtiden til forskning på dette feltet ut? 

– Kroppslig læring er godt definert og beskrevet innenfor flere fagfelt, for eksempel kognisjonsforskning, kroppsfenomenologi, idrettspedagogikk og kunstpedagogikk.

Feltet er grundigere utforsket i internasjonale kontekster enn i nordiske. Men nå som kroppslig læring inngår som et sentralt begrep i lærerutdanningen for praktiske og estetiske fag, i emnet «Pedagogikk og elevkunnskap» i den nye masteren i grunnskolelærerutdanningen, i den reviderte læreplanen og som et kjerneelement i kroppsøvingsfaget, kan tyde på at en endring er i gang.

Hva mener du er viktig at det forskes mer på?

– Siden kunnskap om dans som kroppslig læring kan ha betydning for vår forståelse av læring og undervisning, er det viktig å tematisere, utforske og teoretisere om kroppslig læring innenfor en grunnskolekontekst, kulturskolekontekst og i en lærerutdanningskontekst.

Det er et presserende behov for videre forskning på feltet og utvikling av nye forskningsmetoder for å utvikle mer kunnskap om kroppslig læring og betydningen av kroppslig læring på pedagogiske og faglige sammenhenger, og på profesjonsutøveres, studenters og elevers læringsprosesser.

Vi trenger også en diskusjon om hvordan vi kan forstå kroppslig læring som begrep i en pedagogisk og profesjonell sammenheng. Dette innebærer en diskusjon om hvordan vi kan forske på barn og unges erfaringer med å oppleve og skape dans og bevegelse både på skolen og i fritiden, og hvilken betydning denne kunnskapen gir oss for hvordan vi kan utvikle en forskningsbasert undervisning i dans og koreografi.

Hvordan ble du interessert i å forske på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge?

– Jeg er interessert i hvordan kunst skapes, formidles og oppleves – og i forskjeller som finnes mellom ulike grupper, tider og steder. Jeg mener at forskningen på barn og unge sine måter å både skape, formidle og oppleve kunst på ikke må isoleres eller gjøres for særegen sammenlignet med andre grupper, men heller inkorporeres i øvrig forskning på kunstproduksjon og kunstopplevelser.

Barn er heller ikke en homogen gruppe, men sammensatt av mangfoldige kulturelle og sosiale bakgrunner, utfordringer og styrker, språk, aldre og livssituasjoner.

Jeg er spesielt opptatt av deltagelse og deltagerbaserte strategier i kunsten – som igjen handler om autonomi, agens, medbestemmelse og (re)distribusjon av makt.

Hva mener du er viktige funn i egen forskning – koblet til tematikken?

– Sammen med kunstner Hans Edward Hammonds har jeg gjennomført kunst- og forskningsprosjektet Samarbeid mellom små og store vesen – Deltagerbasert kunstproduksjon mellom barn og voksne. Prosjektet utforsket hva som skjer når barn og voksne samarbeider om å lage et kunstverk som mest mulig likestilte parter.

Vi var motivert av et ønske om å løfte fram barn sine egne kunstneriske uttrykk, og av en nysgjerrighet overfor hva slags kunstproduksjon og innsikter som oppstår når barn og voksne samarbeider uten at den voksne tar styringen. Fullverdig likestilling og horisontalitet var (opplagt) ikke mulig, men det friere rommet ga større medvirkning og deltagelse for barna, og det ga et kunstverk der barna er mer synlige enn de hadde vært om rommet ikke hadde vært så åpent.

I boken som kom ut fra prosjektet diskuterer vi temaer som medbestemmelse, deltagelse og definisjonsmakt i kunstproduksjon.

Hvilken forskning innen feltet mener du er viktig å kjenne til?

– Jeg mener forskning på forholdet mellom kunst og kultur og barn og unge med fordel kan forholde seg til forskning som ikke nødvendigvis har barn i fokus. For temaet deltagelse betyr det for eksempel at perspektiver fra Claire Bishop og Grant Keller er interessante.

Fra en norsk kontekst vil jeg trekke frem boken Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn & unge, redigert at Lisbet Skregelid og Kristian N. Knudsen. Den bringer inn interessante perspektiver på kunstens betydning, pedagogikk og kunst i skolen, og på kuratering. Boken behandler betydningen av kunst og kunstnerisk praksis, med særlig blikk for barn og unge, men fokuset er likevel gjennomgående på en større samfunnsmessig sammenheng. 

Hvordan ser fremtiden til forskning på dette feltet ut? 

– Jeg ønsker flere bidrag som tar høyde for både kunstens særegenheter (materialutforskninger, sosiale utforminger, kvalitetskrav, spekulasjonspotensial) og barns måter å interagere med, sanse, gjøre mening ut av, lage og forstå kunst på.

Den materielle vendingen mot objekter og objekters agens, og material- og objektsensitiviteten som følger av denne, er interessant å se i sammenheng med barn og unge sine relasjoner til kunst og kultur. Mening og forståelse blir skapt i samspill med den materielle og konkrete verden vi er del av, og gjennom sansing og taktilitet. Perspektiver som har dette i fokus kan gi nye inntak.

Foto: Morten Rakke (Trine Ørbæk), Merete Jonvik (Edward Hammonds), Lisbet Skregelid (Tor Jarle Wergeland), Aksel Tjora (Viktor Kleive, NTNU Bridge)