Mellom verdener

Astrid Aure fra Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) blir veldig engasjert når hun snakker om potensialet i god filmformidling til barn og unge.

– Den fellesskapsfølelsen som oppstår når man ser film sammen er veldig verdifull, konstaterer hun.

– Film kan hjelpe deg med å forstå både deg selv og andre. Samtidig er det et medium som kan utfordre deg til å utvide egne horisonter.

Vi møter henne under festivalen for å snakke om arbeidet hun gjør med TIFF UNG, filmprogrammet for ungdommer som arrangeres i samarbeid med Den kulturelle skolesekken Tromsø.

– Det er krevende men veldig gøy å programmere for målgruppen, og de som jobber i DKS er gode sparringspartnere, bemerker den erfarne filmformidleren som også er sjef for barnefilmfestivalen TIFF Junior.

Årets utvalg fletter seg sammen med den røde tråden som går gjennom det øvrige festivalprogrammet: kampen for naturen og urfolks rettigheter.

En historie om kamp og kjærlighet

– Ingenting kan fuckings stoppe meg nå.

Ella Marie Hætta Isaksen henvender seg direkte til kameraet – og videre ut til ungdomsskoleelevene i salen på Fokus kino. Gravemaskinene har kommet og hun tar på seg gáktien (koften) i en rasende fart for å rekke å lenke seg fast før arbeiderne kommer tilbake fra lunsjpausen.

Hun blir brått rørt mens hun fester beltet hun fikk som 12-åring. – For fisken, sier hun bestemt.

Dokumentaren Rahčan - Ellas opprør følger henne gjennom flere år og ulike protestaksjoner mot gruveprosjektet i Repparfjord, som er en stor trussel mot livet i fjorden. Filmen viser hvor nært beslektet miljøvern er med den samiske identiteten, men er også et innblikk i artistens tanker rundt musikkarrieren, kjærlighet og tilhørighet.

I én scene har moren brodert ČSV («vis samisk ånd») på sceneantrekket til datteren. I en annen reflekterer Ella Marie rundt det å ha flyttet så langt fra hjemstedet Tana, stedet der hun «blir rett i ryggen» og «puster lettere».

– Du trengs begge steder, både her og i Oslo. Jeg tror det er bra å reise mellom to verdener, sier hennes forbilde Mari Boine og får Ella Marie til å smile.

– Som en noaide, svarer hun. Som en sjaman.

Elever kan overraske

Etter filmvisningene er musikeren på plass i kinosalen for å møte elevene. I løpet av festivaluka møter hun over 2500 av dem. Hun er trygg i rollen som formidler og er en forkjemper for at skolen skal ha mer fokus på samisk språk og kulturhistorie.

– Jeg pleier å si at det jeg driver med er folkeopplysning, og det finnes egentlig ingen bedre arenaer for å drive med folkeopplysning enn i skolen.

Elevene spør om hvor hennes gáktien er fra, om hun fremdeles er sammen med kjæresten, og hvilken støtte aksjonistene fikk fra andre organisasjoner og folkegrupper.

– Jeg liker godt å få spørsmål der man må tenke litt selv og som man ikke har tenkt på før. Der kan elever overraske veldig, bemerker hun.

– De snakker rett fra levra og tenker på en helt annen måte enn en journalist som har intervjuet hundre andre artister eller aktivister tidligere.

Jeg pleier å si at det jeg driver med er folkeopplysning, og det finnes egentlig ingen bedre arenaer for å drive med folkeopplysning enn i skolen.

Ella Marie Hætta Isaksen

Multikunstneriske Sápmi

Rahčan er ikke den eneste TIFF-filmen Ella Marie er med i. I tillegg til å være musiker, aktivist og forfatter, kan 25-åringen nå skrive opp hovedrollen i selveste åpningsfilmen på merittlista.

Ellos Eatnu - La elva leve er historien om Alta-aksjonen på 70- og 80-tallet. Den fortelles gjennom Ester, karakteren Ella Marie spiller, og hennes personlige reise fra skam til stolthet. Filmspillingen startet rett etter hendelsene vi ser i Rahčan, og de to historiene har flere åpenbare paralleller.

Da regissør Ole Giæver presenterte Ellos Eatnu under Arena Film i 2022 skrøt han av Ella Marie som nesten "irriterende talentfull". Ifølge skuespilleren selv er det typisk samisk å være god på flere ting.

– Jeg har tidligere sagt at det er spesielt at jeg gikk fra å lenke meg i virkeligheten til å lenke meg på film. Men når jeg tenker meg mer om så er det ikke rart i det hele tatt. Sápmi har en lang historie med multikunstnere og aktivistisk kunst. Det er virkeligheten til mange samiske profiler, poengterer hun.

Hun trekker fram Beaska Niillas som eksempel, sametingspolitikeren som også spiller en av hennes medaksjonister i Ellos Eatnu. Et annet viktig forbilde, Elle Márjá Eira, traff hun første gang gjennom Den kulturelle skolesekken.

Et viktig møte

Det hadde alltid vært helt naturlig for Ella Marie å være stolt av sitt samiske opphav. Men noe endret seg da hun flyttet til Alta for å gå dramalinjen på videregående.

Hver gang hun snakket om sin kultur eller snakket samisk kom det nedlatende og spydige kommentarer. – Jeg kaller det mobbing fordi det var så systematisk. Og jeg klarte ikke å svare! forteller hun i dokumentaren.

En dag dro klassen hennes på konsert med musikeren og filmskaperen Elle Márjá Eira i regi av DKS. En samiskspråklig konsert om samiske rettigheter som hun beskriver som en "skjellsettende opplevelse".

Hun gikk bort til kunstneren etter konserten og stilte spørsmål etter spørsmål, skrøt av henne og gråt. Eira, som blant annet kunne oppleve at folk kastet snusbokser etter henne på scenen, har ikke glemt møtet med akkurat denne eleven. I dag er de to kvinnene gode kollegaer.

– Jeg tror det er livsviktig å få oppleve kunst som man kjenner seg igjen i. Det å ha noen foran seg på scenen som representerte meg og min kultur - det kommer jeg til å huske for alltid, konstaterer Ella Marie.

Jeg tror det er livsviktig å få oppleve kunst som man kjenner seg igjen i.

Ella Marie Hætta Isaksen

Midlertidige seiere, evige tap

Nå er det den tidligere dramaeleven som står i rollen som forbilde i møte med unge publikummere.

– Jeg pleier å ta det litt på dagsformen. Noen dager blir jeg stående lenge, men jeg må snike meg litt unna hvis jeg er sliten. Tematikken jeg tar opp er ofte en katalysator for uforløste følelser hos folk, og det er mange som vil dele sin egen historie. Hvis jeg skal stå i sånne møter så vil jeg gjøre det på en god og lyttende måte.

Dokumentaren slutter med at gruveselskapet Nussir mister både sin største kjøper og gravetillatelsen. Utgravingen avlyses - inntil videre. Som Ella Marie poengterer i filmen: Alle miljøseiere er midlertidige, og alle tap er for alltid.

– Den samiske rettighetskampen er evig. Det er ikke slik at vi får en pause, poengterer hun til elevene i kinosalen.

Hun håper elevene som ikke har så mye kjennskap til samisk kultur og historie fra før får noen nye referansepunkter på hvordan en same kan være.

– Og så håper jeg at jeg klarer å representere min kultur på en måte som viser at jeg ikke er representativ for alle. Det er jeg veldig opptatt av. Enhver minoritet har også et mangfold innad i folkegruppen, og det finnes ingen homogen gruppe mennesker som mener akkurat det samme, avslutter hun.

Relevante artikler

Ellos Eatnu! – Nullpunkt

Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš har gitt en ny generasjon elever innblikk i Altasaken. To av de som deltok i kampen, håper barn og unge skjønner at det nytter å kjempe og engasjere seg.

Mie olen mie – Jeg er meg

Alle sanser tas i bruk i en nyproduksjon som gir elever en smak av kvensk og norsk-finsk kunst og kultur.

Samisk kulturformidling før og nå – en samtale

Av Susanne Hætta og Johan Sara jr., som jobber med samisk kunst og kultur.

Fortiet krigshistorie og samisk kulturarv

Kunst kan gi nye blikk på stedet og starte samtaler om vanskelige og underkommuniserte temaer.