Kjenn ditt publikum

– Hemmeligheten ligger i investeringene vi gjør for å skjønne målgruppen, forteller Andrew Stanford.

Han er «Inclusion Lead Artist» ved Replay Theatre Company, som er basert i Belfast i Nord-Irland. Teateret har eksistert i 35 år og har de siste 11-12 årene utviklet et bredt repertoar for barn og unge med funksjonsnedsettelser under paraplyen UP!

Selv kaller han satsningen «inclusive theatre», altså «inkluderende teater».

– Begrepet «inkluderende kunst» dekker hele spennet av ulike former for tilpasninger. Vi har spesialisert oss på omsluttende, inkluderende teater, forklarer han.

Stanford tok turen til Norge for å holde foredrag på «Nasjonal arena for Tilrettelagt» i 2022, det nasjonale møtestedet for tilrettelagte produksjoner i Den kulturelle skolesekken.

Skreddersyr produksjoner til målgruppen

Utviklingen av en UP!-produksjon starter med at de definerer målgruppen. Er produksjonen eksempelvis for blinde og svaksynte, eller skal den være for neurodivergente barn og unge?

– Du må vite nøyaktig hvem du lager noe for. Målgruppen former hvordan du skaper og utformer noe. I tillegg inkluderer vi målgruppas stemme fra start, forteller Stanford.

Teatret arrangerer workshoper hvor de prøver ut og tester ideer på den definerte målgruppa – uten forventninger om å gi publikum en fullverdig opplevelse. Ofte prøver de ut 4-5 ideer og erfarer at én av dem virkelig slår an.

Skuespillerne justerer prosessen etter hva testpublikummet trenger, og er ikke redde for å la seg lede av dem. Stanford forteller at i én workshop gikk køen av ivrige barn som ville hoppe på en liten trampoline, ut døra. Ergo ble naturlig å ta med det elementet i forestillingen.

– Du må gjøre grundig forarbeid, involvere dem og lytte til det de har å si. Feedback er så mangt - det kan for eksempel være kroppsspråk. Vi har også en dialog med de som kjenner barna best, det vil si pårørende og lærere. Som kunstner handler det om å absorbere informasjon og gi slipp på eget ego.  Du må være villig til å tilpasse egne ideer og forventninger for å imøtekomme barnets virkelighet. Og så må du vektlegge det som virkelig fungerer. Det betyr at du av og til må gi slipp på glimrende ideer.

Kunnskap gjør deg modig

Kunnskapsinnhentingen i forkant tas med i den videre utviklingen av forestillingene.

– Workshopene gir oss muligheten til å utforske strategier og ideer i en trygg ramme. Dermed kan vi være både modige og utfordrende i det vi skaper. Ved å ha tilgjengelighet og inkludering i tankene fra start, kan du være modig med elementer som lyd, lys og spenningsmomenter fordi alt skjer i en trygg ramme for den spesifikke målgruppa.

Han forteller at ved å ha én målgruppe, så kan kompaniet skreddersy og tilpasse forestillingen til den enkelte. De kan ha intenst fokus på hver publikummer slik at vedkommende opplever nok trygghet til å slå seg til ro og få en følelse av myndiggjøring.

– Vi bygger forestilling rundt en idealversjon, det vil si det vi prøver å levere, og så tilpasser vi den til hvert barn.

Stanford poengterer at solid forarbeid bidrar til å gi utøvere mot.

– Veldig få kunstnere har erfaring med barn og unge med funksjonsnedsettelser. Dermed er det min oppgave som leder å sørge for at mine kunstnere får kompetansen og kunnskapen de trenger - som at de eksempelvis får tid med målgruppen i starten av prosessen.

Ifølge Stanford handler metodikken om å tilrettelegge en teaterforestilling uten at den helhetlige opplevelsen utvannes. Han påpeker at magien ikke må bli borte.

– Å eksponere unge funksjonshemmede for skjellsettende opplevelser, i et miljø som tar hensyn til deres behov, det synes jeg personlig er veldig spennende!

Unge kjenner seg selv best

I alle UP!-forestillingene kan publikum komme og gå som de vil. Stanford påpeker at det gir frihet til å regulere følelser og inntrykk, og mulighet for å kunne delta selv om dagen ellers er fylt av legebesøk, medisinering eller oppfølging.

Noen produksjoner spilles for ett barn om gangen, for eksempel stykket «Tribe» som er utviklet for nevromangfoldige barn og unge.  Det er en altomsluttende opplevelse som i utgangspunktet varer i 45 minutter. Men den unge publikummeren kan bli så lenge hen vil – og har full frihet til å bevege seg rundt.

– Unge kjenner seg selv best og hvordan de kan få en opplevelse som ikke overvelder dem. Noen trenger eksempelvis å sitte med ryggen til skuespillerne. Eller de må forlate forestillingen. Som kunstner kan en tenke at barnet har gått glipp av noe fordi vedkommende ikke så hele stykket. Men det at publikum blir eksponert for opplevelsen er viktigst. Noen ganger er det en seier bare at hen er til stede en kort stund.

Utfordrer kunstnere

Stanford forteller at inkluderende teater kan være en sårbar prosess for en kunstner. Han er tydelig på at definisjonen på det å lykkes er en annen i disse forestillingene.

– Vanlige tilbakemeldinger gjelder ikke. Du får ikke nødvendigvis applaus – men et smil kan bety like mye. Og hvis et barn forlater forestillingen underveis, men har hatt en positiv opplevelse ut ifra egne forutsetninger, så har vi gjort noe riktig.

Stanford mener at det å jobbe med inkluderende teater kan være en fantastisk måte å utvikle sitt kunstnerskap på.

– Du er veldig eksponert, og egoet ditt havner rett i søppelbøtta. Samtidig kan du være både modig og teste ideer. Så ja, jeg tenker det er den absolutt beste arenaen for å utvikle både kunst og kunstnere!

Inkludering på tvers

Replay Theatre Company ønsker å bli enda mer inkluderende – på tvers av alt de driver med. Stanford eksemplifiserer hvor de vil hen: Hvis du går på kino og det er en døvetolk der ni av ti ganger, så legger du ikke merke til det. I motsetning til hvis tolken er der én av ti ganger. Da blir døvetolkning en nyhet, noe uvanlig.

– Vi ønsker å gjøre inkludering og tilrettelegging så omfattende at alle slutter å legge merke til det, og heller tar det for gitt.

Under koronapandemien halverte teatret publikumskapasiteten. Det var både av hensyn til sårbare grupper med underliggende sykdommer, og av hensyn til publikum som blant annet slet med angst. Nå ønsker Replay Theatre å bruke erfaringene fra pandemien for å nå grupper som ellers ikke besøker teatret. Det å ha en fri seterad foran og bak seg, kan eksempelvis gjøre at en med sosial angst faktisk får sett et teaterstykke.

På spørsmålet om hva andre kan lære av Replay Theatre Company, har Stanford følgende svar:

– Det handler ikke om at andre skal kopiere det vi gjør, det handler om selv å definere hva inkluderende kunst betyr og innebærer for deg som kunster, eller dere som organisasjon. Kulturer og kunstneriske visjoner er ulike. Barn og unge med funksjonsnedsettelser fortjener å møte et spenn av kunstneriske opplevelser som er skapt for nettopp dem.