Ut av komfortsonen
Et trepartssamarbeid mellom elever, DKS-produsenter og forfattere har gjennom året gjort et skikkelig krafttak for litteraturen i Den kulturelle skolesekken.
– Jeg har lest boken din sikkert ti ganger, den er så kul!
Komplimentet kommer nærmest før fjerdeklassingen Oscar får satt seg ned på stolen. Sammen med klassekameratene sine er han på plass på Skien kulturskole for å tilbringe to maidager med forfatter Bår Stenvik. Boken er Ti utrulege oppfinningar, og anledningen er andre del av pilotprosjektet og litteraturlaboratoriet DKS littlab.
Elevene fra Lunde skole er ikke alene selv om de sitter i sirkel og kun snakker med Bår og hverandre. Helt bakerst i det store grupperommet observeres seansen av DKS-produsenter og utvalgte ressurspersoner.
– Det er viktig at vi er tydelige på at vi er her for å lære av dem, sier Åshild Nygaard Isaksen fra Sølvåren Ibsen formidlingssenter før elevene ankommer.
Observatørene har brukt mye tid på å legge til rette for akkurat dette møtet, og har stilt seg selv spørsmål som: hvordan kan man skape et trygt rom for elevene? Skal vi sende lærerassistenten ut av rommet, og bør vi som observatører introdusere oss selv i det hele tatt?
Det viktigste spørsmålet har lagt grunnsteinen for flere måneders tankearbeid: hvordan skaper vi den beste litteraturformidlingen for barn og unge?
Elever som medprodusenter
Interessen for et utviklingstilbud for litteratur i Den kulturelle skolesekken har vokst i takt med endrede medievaner hos barn og unge og fokuset på formidling. Inspirert av DKS-LAB for visuell kunst har ulike aktører jobbet for å få på plass noe lignende for litteraturen. Etter at en første pilot ble utført i samarbeid med Bærekraftsbiblioteket høsten 2021 ble det klart at dette var noe feltet ville ha mer av.
Neste runde startet i april med mål om å tilrettelegge for reell medvirkning fra målgruppen, og litteraturprodusenter fra hele landet samlet seg i Kulturtankens lokaler for å planlegge.
– Fokus for dagen var å kunne gi forfatterne et kvalitativt godt grunnlag for å kunne jobbe med elever i Skien som medprodusenter, samtidig som vi bidro til å bygge kompetanse om temaet for DKS-litteraturkollegiet, forklarer Kristin Stoltz Thomassen, fagansvarlig for litteratur i Kulturtanken.
Appelsinia litteraturfestival og Sølvåren Ibsen formidlingssenter ble koblet på som samarbeidspartnere, og to modige forfattere hentet inn fra festivalprogrammet: Bår Stenvik og Mari Moen Holsve.
Meld deg på vårt nyhetsbrev, og hold deg oppdatert om Den kulturelle skolesekken og kunst og kultur for barn og unge.
– Alt som legger opp til nyskaping, variasjon og kreativitet med litteraturformidling i DKS, er både viktig og veldig spennende! mener Mari, som ikke hadde problemer med å takke ja til utfordringen.
– Som forfattere kommer vi ofte med boka i hånda og ikke mye mer. Det er vår komfortsone, forklarer hun. - Jeg tror det kan være godt for en å se at formidlingslandskapet er større enn man trodde.
Prosess over produkt
– Det viktigste her er prosess heller enn det ferdige produktet. Vi ville at alle skulle sitte igjen med en god opplevelse, sier Kristin Stoltz Thomassen om årets pilot.
– Veldig mye ansvar lå på Mari og Bår. Ikke bare skulle de åpne opp for innspill fra elevene på sine personlige formidlingsopplegg; de skulle også drive prosessen framover, bemerker hun.
I Skien starter dagen med navnelek for å løsne litt på stemningen. Egentlig er det nesten unødvendig, ettersom barna nærmest fosser over av spørsmål, ideer og innspill.
– Elevmøter er lærerike fordi ungene er så ærlige og direkte, forteller Bår Stenvik. – Det er lettere å skjønne hva som interesserer dem mest, og hvor de faller av.
Boken hans handler om oppfinnelser som har endret verden, og hvorfor. Som et eksempel introduserer han barna for p-pillens historie; en fortelling om kampen for kvinners rettigheter og hvorfor det var så store barneflokker før, og ikke er det nå.
Ingen av barna kvier seg for å snakke om temaet. Tvert imot utvikler det seg til en større samtale om døden. Bår lar barna lede an mens de forteller om noen de selv har mistet; en besteforelder, en favorittonkel. De er åpne og lytter oppmerksomt til hverandre.
– Jeg var redd det skulle bli kleint eller kjedelig å jobbe i sirkel, men det ble det absolutt ikke, sier Bår etter besøket.
– Å få muligheten til å prøve ut ulike grep og sjekke responsen blant elever på denne måten er uvurderlig for å utvikle materialet og finne nye måter å nå fram til ungene, understreker han.
Et annerledes hotellbesøk
Mens Bårs utgangspunkt er sakprosa, er det grøss og gru som gjelder en etasje opp. Der jobber Mari Moen Holsve og ni sjetteklassinger med Ingen sover trygt i natt.
Selv om boken var den første hun skrev i skrekksjangeren er Holsve en dreven formidler som har skrevet og gitt ut bøker for unge helt siden hun var nitten år gammel.
– Jeg var ikke overrasket over hvor reflekterte og kule elevene er og hvor mye de byr på seg selv - det vet jeg jo at de gjør, sier hun om opplevelsen.
– Likevel er det en stor opplevelse mens vi holder på, og jeg tar meg selv stadig i å sette pris på det på nytt. Man kan bli litt ydmyk av hvordan de ønsker å hjelpe og være til stede med deg.
Både dyp konsentrasjon og mye fnising preger arbeidet. Barna stemmer over hvilke utdrag som skal bli lest høyt og lager forslag til hvordan de vil formidlingen skal foregå.
– Man kan bli litt ydmyk av hvordan elevene ønsker å hjelpe og være til stede med deg.
Mari Moen Holsve
Mari har også en grøssende historie fra virkeligheten i ermet som blir en skikkelig innertier; nemlig et helt spesielt hotellbesøk hun hadde under en DKS-turné for noen år siden. Som eneste gjest opplevde hun både rare lyder om natten og frokost som tilsynelatende dukket opp fra ingensteds. En lærer hun snakket med i etterkant trodde hotellet var lagt ned for lenge siden.
Det var denne opplevelsen som inspirerte fantasy-forfatteren til å utforske en ny sjanger, og det er tydelig at hun har godt grep om den. Barna vil vite – men også se og høre – mer. De deler assosiasjoner til lydeffekter og bilder som Mari kan bruke når hun forteller historien.
– Jeg ble godt kjent med elevene og hadde det utrolig gøy, forteller forfatteren. – Jeg opplevde at barna følte at de var i et trygt rom og kunne utfolde seg; det var det viktigste.
Et rom fullt av oppfinnelser
I september er det endelig det klart for tredje og siste del av litteraturlaben på Appelsinia-festivalen, og resultatene av samarbeidet skal vises fram.
Siden sist har elevene gått opp et klassetrinn og forfatterne har fått noen ekstra timer til å forberede seg over sommeren: en av ressurspersonene i DKS littlab, Hallgeir Frydenlund som har årelang produksjonserfaring fra DKS, har hjulpet både Mari og Bår med å finpusse formidlingsoppleggene for å gjøre dem klar for scenen.
– Hvis dere ser dere rundt i rommet, så kan dere oppdage at det er det fullt av oppfinnelser, oppfordrer Bår fra scenen. Femte- og syvendeklassinger kikker rundt seg på alt fra vinduer til ventilasjonsanlegg.
Bår er en engasjert og kreativ formidler, og inviterer elevene inn i temaet med musikk, illustrasjoner fra boka og overraskende krumspring.
– FØR MIKROFONEN BLE OPPFUNNET MÅTTE ALLE SNAKKE OG SYNGE SÅNN HER, roper han plutselig, før han like gjerne drar en operastrofe til stor begeistring fra elevene.
Bår står nesten aldri i ro under formidlingen. Den eneste gangen han setter seg ned for litt tradisjonell høytopplesning er for å gi tyngde til fortellingen om atombombens oppfinnelse.
– Kanskje noen av dere kommer til å finne opp løsninger på av problemene og utfordringene vi har i dag? spør forfatteren retorisk.
Skummelt i storsalen
– Det aller viktigste for meg når jeg skriver bøker, er at det skal være gøy for dere å lese dem.
Fra første øyeblikk gjør Mari det klart hvor viktige publikummet i Sølvårens storsal er for henne.
Etter medprodusentenes innspill bruker hun skumle lyder og bilder for å sette stemningen for både hotellhistorien og Skymdal - stedet der mye merkelig skjer i Ingen sover trygt i natt.
Grepene er åpenbart effektive; nervøs latter og forsiktige «åneeei…» høres over hele salen.
Men Mari vil mer med formidlingen enn å bare skremme.
– Jeg har alltid vært en person som sikkert mange synes er irriterende, en sånn som blir så utrolig opptatt av ting, forteller hun publikummet. Gjennom å dele sin egen historie ønsker Mari å vise elevene at det er greit å skille seg ut, selv om det kan være ukomfortabelt.
Selv fant hun veien til forfatteryrket i løpet av ungdomsskolen. På skjermen viser skolebilder av henne fra 8. til 10. klasse den store forskjellen mellom en person som lenge ville gjemme seg fra alt til en som aksepterte seg selv fullt ut.
– Jeg skjønte at selv om folk la merke til meg så betydde det ikke at de hadde makt over meg, poengterer forfatteren.
Det er en selvsikker og trygg formidler som nå takker sine medprodusenter ved å klappe dem opp på scenen.
En ny giv
– Jeg føler meg letta, sier Bår etter at dagens to visninger er over.
Sammen med Mari møter han resten av lab-gruppa til høyttenkning rundt prosessen de har vært gjennom.
Deltakerne har mange tanker og forslag, og er minst like ivrige som elevene:
Burde ikke forfatterne se hverandres formidlinger neste gang? Hvordan sikre gode evalueringer og tilbakemeldinger fra elevene i etterkant? Hva med at opplegget utvides til en slags folkehøyskoleuke for forfattere?
– Sparringen med «de voksne» har vært helt avgjørende for å kunne stole på at dette skulle bli bra, sier Bår og etterlyser flere konkrete medvirkningsverktøy i neste runde.
– Jeg ønsker meg en arena der vi kan lære av hverandre, bemerker Charlotte Wergeland, litteraturprodusent for DKS Nordland. – Vi har ulik fartstid og erfaring som produsenter, og det ville gitt oss muligheten til å snakke mer med hverandre.
– Jeg ønsker meg en arena der vi kan lære av hverandre.
Charlotte Wergeland
Kristin Stoltz Thomassen fremhever verdien av å også innlemme produksjonsmiljøer utenfor DKS-systemet. Åshild Nygaard Isaksen er enig. – Dette er en mulighet til å styrke fagfeltet, slår hun fast.
Nå starter arbeidet med å utarbeide rammer til neste DKS littlab, planlagt til sommeren 2023 og med søkelys på andre og nyere formidlingsformer enn den klassiske klasseromsformidlingen.
– Å ha produsenter rundt meg, med kloke innspill og skarpe blikk, var en ny og veldig spennende opplevelse, sier Mari som tror DKS littlab kommer til å bli nyttig for mange;
– Både for konstruktive tilbakemeldinger og for å få hjelp til å se mulighetene. Det er lett å gå seg fast i velkjente spor.
Se flere bilder fra DKS littlab:
Alle bilder: Trine Grønningen/Kulturtanken
Relaterte artikler
Litteraturformidling for framtida
Fire forfattere går inn i et studio. Etter to dager kommer de ut med lemen mellom hendene, haistemme og hodet fullt av historier om mygg og krig. Er de klare for å redde verden OG styrke litteraturen i DKS?
DKS-LAB utvides i 2022
Det landsdekkende utviklingsprogrammet for visuell kunst i DKS fortsetter med samme modell og flere nye prosjekter.