Safarium

Hvor kommer Landing fra, gruppen som har skapt Safarium? 

– Landing startet med studenter fra Skolen for Samtidsdans. Vi var en gjeng som var interessert i å forholde oss til andre typer rom, ute i det offentlige. Vi ville utfordre forestillings formatet og se hvordan en kontekst kan spille inn. 

Hvordan ble Landings første møte med barn med spesielle behov? 

– Vi hadde lite kunnskap i utgangspunktet, i begynnelsen ble det mer workshop enn forestilling. Det er en mangfoldig gruppe, som det er vanskelig å si én ting om. Det er utrolig spennende og krevende fordi vi må være så fleksible. Forestillingen kan skrus til på forskjellige måter. Situasjonen krever at vi er veldig tilstede som mennesker.

Safarium treffer Tilrettelagt usedvanlig godt, hva skyldes det tror du? 

– Vi knakk en kode som handler om at vi bestemte oss for å lage kun fordenne målgruppa. Vi tok tidlig et valg i forhold til det, og det grunnlaget har fulgt oss videre.

Dere deltok i programmet Inkludering 2013 på Seanse i Volda, hva hadde det å si?

– Der ble vi oppfordret til å gå inn med vår kunstneriske kompetanse. Lyttingen som vi har som kunstnere har hatt stor verdi. Arbeidet er ikke basert på noe vi har lest oss til, men at vi har vært mye sammen med målgruppa og utviklet forestillingen i møte med dem. Dans, det taktile og utelukkende det, er fantastisk for denne gruppa. Vi valgte for eksempel bort lys og musikk, det er jeg glad for nå. Det er nok med den ene tingen å fokusere på. Disse elevene trenger én ting av gangen.

Improviserende kunstnere ser ut til å ha et fortrinn, hva skyldes det, tror du?  

– Tja- det har noe med typen utøver å gjøre. At du kan stå trygt i å ta valg i en scenisk situasjon. Det er avgjørende for oss at vi kjenner utøverne. Vi må vite at de er trygge i møte med barna, og de må ha god kunstnerisk- og pedagogisk intuisjon i måten de er på. De må være trygge i improvisasjon. 

Det er en struktur i Safarium, forestillingen er ikke totalt improvisert. Det finnes et forløp med deler som er satt. Men man må likefult kunne kjenne på situasjonen. Vi kan ikke bli lei oss for å ikke få gjort dansen vår fult og helt ut. Det er ikke der jobbingen ligger. Den ligger i situasjonene som oppstår i møte med ungene. 

Hva ser du som det kunstneriske potensiale for Tilrettelagt? 

– Potensiale ligger i å være spesifikk. Vi må ofte stille oss harde spørsmål i forhold til verdien av dansen. Må dette med? Hva er verdien? Det er ikke det samme som å forenkle kunsten, det holder ikke å forenkle, da blir du avslørt. Det handler om å ta tydelige valg. I møte med barn med spesielle behov må du hakke deg ned til hva som er hovedsaken. Du må spørre deg hvordan det kan formidles til akkurat dem. 

Situasjonen krever at vi er veldig til stede som mennesker.

Venke Sortland