Når elever viser vei
Kan en etnisk norsk, voksen utøver fortelle historien om Muhammad Alis liv til ungdom på en troverdig og relevant måte? Ja, hvis han kobler på elever som veileder og utfordrer.
Det er i dette øyeblikket det løsner. Det nærmest dirrer i rommet etter at fortellerkunstner Per Jostein Aarsand har gjenfortalt en hendelse fra Muhammad Alis liv, og i den sammenheng brukt n-ordet. Først blir det helt, helt stille, så fniser et par elever forsiktig.
«Bare jeg sier det ordet, så reagerer dere», bemerker Aarsand alvorlig, henvendt til 10.-klassingene som sitter i en halvsirkel rundt han.
«Det plager meg litt at du bruker det», sier en av de mest taleføre jentene.
« Men det var det ordet som gjorde at Muhammad Ali ble så sint. Jeg må vel si det for å få fram effekten?» svarer han.
«Ordet er så utrolig negativt ladet», forklarer en elev.
«Vi prøver å ta ordet tilbake. Det er forskjell på om to svarte kaller hverandre det, og om andre gjør det – for da brukes det i betydningen «slave». Rasisme er fortsatt en ting», poengterer hun som brøt stillheten.
Diskusjonen går fram og tilbake mellom elevene og fortellerkunstneren.
«Jeg sliter med det, med begrepene. For jeg er ikke hvit, jeg er beige. Er det greit å si «hvite» i betydningen at det i USA på den tiden var egne skoler for hvite og svarte?» spør Aarsand forsamlingen.
«Ja, eller du kan si «mørkhudet», «APC – people of colour», «afro-american», «people like you», foreslår tenåringene.
DKS inn i dramaundervisningen
Aarsand har turnert i Den kulturelle skolesekken (DKS) i over 20 år. Men da han fikk ideen om å lage en fortellerforestilling om han som kalles verdens beste bokser, så medførte det en solid dose tvil. For kunne han – en etnisk norsk mann – troverdig fortelle den historien til ungdommer som selv opplever rasisme? Og hvordan kunne han navigere trygt i en tematikk som angår mange, og hvor det er lett å snuble i begreper?
I samtaler med Inger-Johanne Molven, fagkonsulent og produsent i DKS Oslo, utkrystalliserte det seg en løsning. Hva med å la elever i målgruppa være medprodusenter over tid, ved å koble DKS til dramaundervisning? Elevene ville både kunne sette forestillingen på riktig spor og gi den aktualitet.
Aarsand tente på idéen, så i skoleåret 2021/22 har 10.klassinger ved Bjørnholt ungdomsskole med drama valgfag vært medprodusenter for nyproduksjonen Muhammad Ali og jeg – dance like a butterfly.
Trygghet og tillit som fundament
Valg av skole var ikke tilfeldig.
Molven kjente Aarsand og skolens dramalærer Toril Nikolaisen Kilde fra før. Ved et heldig sammentreff hadde læreren og utøveren studert sammen, så de var bekjente. Prosjektet hadde dermed en grunnmur av trygghet og tillit. Aarsand fikk frie tøyler til å forme møtene med elevene som han ønsket, og Nikolaisen Kilde gikk inn i prosjektet med åpenhet og en grunnleggende overbevisning om at det ville bli bra.
At elevene skulle få noe ut av samarbeidet, har vært essensielt for alle.
– Det er viktig for meg som lærer å holde fast i slike prosjekter. Elevene må lære noe, vi må kunne sette opp mål og få et slags resultat. Fra start var jeg overbevist om at Per Jostein ville få fine møter med elevene mine, poengterer Nicolaisen Kilde.
Ifølge dramalæreren får du «hele verden på en og samme skole» på Bjørnholt.
– Det er et perfekt sted å teste ut og snakke om tematikken, bemerker hun.
Også for Molven hadde det særlig verdi at skolenes elever representerer mangfoldet blant osloelever på en god måte, særlig med tanke på produksjonens tematikk.
Å være sitt eget menneske
Hvert år velger Nicolaisen Kilde et ord eller setning som ramme rundt sin dramaundervisning. Dette skoleåret var rammen «empowerment», myndiggjøring. Det er også essensen i Muhammad Ali og jeg – dance like a butterfly.
Bokseren levde i et segregert USA, men ble et lysende eksempel på at du eier ditt eget liv og kan definere deg selv. Han byttet både navn og religion, og mistet nær sagt alt da han nektet å kjempe i Vietnam.
«Jeg kjemper ikke andres kamp, en kamp som ikke er min.»
(Sitat fra forestillingen)
Eksperter på målgruppa
Tillit tar tid og krever gjensidighet. I så måte er Aarsand en ideell utøver for et prosjekt som dette. I møte med ungdommene har han vært ærlig om egen usikkerhet om forestillingen, tematikken og valg han må ta. Han har delt fra eget liv og invitert elevene inn i samtaler på en ydmyk og respektfull måte.
– Aarsand har en unik evne til å vise ydmykhet, fange opp stemningen i rommet og tilpasse seg sitt publikum. Alle inkluderes, poengterer Molven.
«Kan jeg komme hit for å spørre dere om ting jeg er usikker på?» var noe av det første han spurte dramaklassen.
Visst er han den profesjonelle kunstneren, men ungdommene er eksperter på sin generasjon og sin virkelighet. Dramalærer Nicolaisen Kilde trekker fram verdien av at Aarsand var ærlig om at han trengte hjelp.
– Per Jostein var en gjest som fikk komme på besøk og dra nytte av ungdommens kompetanse og kunnskap. I dramaundervisning har det ekstra verdi å føle seg anerkjent. I tillegg er «ekspertkappen» en dramapedagogisk metode – det å få lov til å være ekspert og bli tatt på alvor, sier hun.
– Elevene har vært helt uvurderlige til å sette fingeren på hva som faktisk fenger og hva han kan eller ikke kan si. Deres bidrag er kjempeviktig for å gi Per Jostein trygghet til å stå og fortelle om Muhammad Ali, understreker Molven.
Delte egne opplevelser med rasisme
Utøveren beskriver prosessen som fin, men krevende. «Har dere råd eller noe dere vil si meg?» spurte han etter flere møter med elevene.
«Du vet jo ingenting om dette her», var det kontante svaret.
– Det var en kraftig tilbakemelding. Men det var egentlig veldig fint at de var så ærlige. Det er lett å havne i fella og tro at du veit hvordan ungdommer har det.
Det er lett å havne i fella og tro at du veit hvordan ungdommer har det.
Per Jostein Aarsand
Diskusjonen om det noen gang er på sin plass å bruke n-ordet, gjorde noe med forholdet dem imellom. Det brøt isen, og gjorde at enkelte av ungdommene begynte å dele egne opplevelser.
– Runden med hverdagsrasisme var rørende. Elevene mine opplever ofte slike episoder, men orker ikke å ta tak i det hele tiden. Møtet med Per Jostein vekket noe i dem - vi har hatt tilfeldige småsamtaler om det også i ettertid, forteller Nicolaisen Kilde.
Den kunstneriske prosessen
Tidvis har fortellerkunstneren reist fra skolen lettere fortvila. Ansvaret for elevene har tynget, ønsket om at møtene skal bety noe og at de skal få noe ut av at han kommer. I tillegg har han balet med forestillingen som helhet: hva den skal være, hva skal med, hva skal lukes ut?
«Hva om alt blir mislykka?» har han tenkt i mørke stunder.
I møte med elevene har han ikke kunnet presentere et ferdig konsept eller manus. Men både Molven og Nicolaisen Kilde har vært trygge. Trygge på at det blir bra til slutt. Og trygge på at det å delta i kreative prosesser og dele frustrasjoner, har en egen verdi.
– Opplegget har vært formet etter Per Jostein og hans kunstnerskap. Det ville vært feil om han gjorde det «skolerettet» og pedagogisk. Det var veldig vagt i starten, men Per Jostein er ikke alene om å jobbe på denne måten, poengterer DKS-produsenten.
Egen religion fremstilt positivt
Muhammad Ali konverterte i voksen alder.
«Ali sier at islam betyr fred og kjærlighet. »
(Sitat fra forestillingen)
At islam fremstilles positivt i forestillingen, verdsettes av både dramaklassen og deres lærer.
– Det at det kan være fint å være muslim, syntes elevene mine er forestillingens sterkeste kraft. Jeg tror det er en lettelse for dem å høre en hvit, etnisk norsk man fortelle om islam på denne måten. Det er godt for dem å høre Per Jostein si at islam er fred og kjærlighet, og å slippe de vanlige, fordomsfulle variantene om egen religion, sier Nikolaisen Kilde.
Hun poengterer at dette kan være en fin erfaring også for elever på «blendahvite skoler», som hun omtaler dem.
– Denne fortellerforestillingen kan være med å åpne samtaler, så diskusjonen om islam ikke blir så polarisert.
Fortellerkunstens kraft
Det er førpremiere. I en black box, helt alene og uten staffasje, forteller Aarsand om han som var så mye mer enn en idrettshelt. Han som stolt utbrøt: «I am the greatest!», så alle vi som ikke tør å si det, også kan eie den vissheten. Mannen som endret både navn og religion for å løsrive seg fra fortidens lenker. Bokselegenden som, svekket av Parkinson sykdom, viste seg i all sin sårbarhet og styrke da han skjelvende tente den olympiske ild i 1996.
Én utøver. Én historie. Det er alt som trengs. Det er fortellerkunstens kraft.
Etterpå mottar en rørt utøver og elevene fra drama valgfag hyllest og roser.
– Dette er noe mine elever vil huske fra 10.klasse, det at de var med å skape en fortellerforestilling om Muhammad Ali. De føler at de eier forestillingen, at deres stemme ble hørt og at den er viktig. Å delte i dette prosjektet var det jeg håpet det skulle bli, oppsummerer Nicolaisen Kilde.
Se flere bilder fra nederst i saken.
Tips til andre som vil gjennomføre et slikt prosjekt
- Avklar roller og forventninger.
- Sett klare rammer for tidsbruk.
- Skriv tydelig kontrakt med skolen ved ledelsen.
- Det er essensielt å ha forhåndskjennskap til utøver, deltakende lærer og skole.
- Ha is i magen og tiltro til kunstneren.
- Korte, jevnlige statusmøter i forkant eller etterkant av møtene, anbefales.
- Å la lærer gjennomføre én økt med teaterpedagogiske metoder, eksempelvis forumteater, kan bidra til at elevene åpner seg enda mer og forstår bedre og fortere hva kunstuttrykket er og hva de kan bidra med.
- La utøver få trekke inn fagpersoner ved behov. DKS-administrasjonen kan være sparringspartner, men valget bør være utøvers.
- En bør være rimelig trygg på at produksjonen vil kunne turnere før prosjektet igangsettes, ellers blir det et kostbart forsøk. I dette tilfellet ble det brukt nyproduksjonsmidler, og samarbeidet resulterte i en produksjon som potensielt kan turnere i hele landet i flere år.
- Vær fleksibel. Det skjer stadig noe i skolehverdagen som kan få alle planer til å rakne.
Oppsummering av prosjektet
Bildegalleri
Fakta om produksjonen «Muhammad Ali og jeg – dance like a butterfly»
- Fortellerforestilling for ungdomsskolen om Muhammad Ali med fortellerkunstner Per Jostein Aarsand. Turnerer i DKS Oslo våren 2022 og i hvert fall neste skoleår.
- Elever fra Bjørholdt ungdomsskole med «Produksjon for scene» valgfag deltok som medprodusenter som en del av undervisningen.
- Aarsand møtte elevene syv ganger. Til sammen har de møttes over 14 skoletimer som en del av dramaundervisningen.
- I tillegg til utøver og Inger-Johanne Molven fra DKS Oslo, har regissør Kjersti Haugen og Janne Rønningen vært med til skolen hver sin gang.
- Produksjonen hadde tolv preproduksjonsdager. Utøver jobbet syv dager med Haugen og fem dager med Rønningen. I tillegg var det to forberedelsesmøter hvor utøver, DKS-administrasjonen og læreren deltok.
- – Jeg har vært sparringspartner, den som har ivaretatt historikken i historieutviklingen og ledet prosjektet. Per Jostein har fått lov til å koble på ressurspersoner han mente han trengte i prosessen for å komme videre, sier Inger Johanne Molven i DKS Oslo.
- Produksjonen kom i stand med nyproduksjonsmidler.
Det utarbeides verktøyark fra prosjektet som etterhvert blir tilgjengelig i Kulturtankens ressursbank.