Labyrint
Samtale med Jens Trinidad og Mathias J. Budtz.
Streetdance-forestillingen Labyrint lever sitt eget liv. Mathias og Jens har det super travelt. De har jobber overalt. Denne høsten med turneer og festivaler på Vestlandet og i Oslo.
Hvor kommer Labyrint fra? Navnet ble gitt oss. Vi deltok i et DKS-prosjekt med ute-labyrinter og arkitekter, senere har vi utviklet det til hva det er i dag.
Hva er hiphop? Det er kultur; en kultur med mange elementer.
Du kan være deg selv, gjøre det på din måte, komme som du er og finne din egen vei
Hva var første møte med hiphop? Først var det musikken, underground, MTV. Vi er vokst opp med at undergrunnen var del av mainstream. Det var umulig å unngå den, enten det var gjennom klær eller musikk. Hitene vi vokste opp med var "the shit". Når jeg underviser nå, kan jeg se at vår tid er in igjen. Tidlig 2000 står sterkt i dag. Jeg har alltid vært fysisk. Det var først da jeg begynte å danse at jeg ble del av et miljø som graver litt dypere.
Det handler mye om å samle gjengen, være sammen? Ja. Det er empowerment og community - tilrettelegge for mangfoldet. Vi holder på med mange overlappende sub-kulturer. Utgangspunktet for hiphop er black American culture. Det er veldig spesifikt. Hvis man ikke forstår det, blir gestene ikke noe verdt.Hvis du sier «I am hiphop», så må du også si «I am anti-rascist».
Det har mye med identiet å gjøre? Det er mange subkulturer under paraplyen street- og clubdance. Dette er viktig at forstå når man bruker denne terminologien. I Hiphop- og Dancehall-kultur finner man f.eks. en del homofobi og tradisjonelle kjønnsoppfattelser, mens Ballroomkultur per definisjon er et queer space. Uansett er dette black American culture og bør alltid være antirasistisk av natur. Plattformer som tar utgangspunkt i disse kulturene er ofte inkluderende og mangfoldige på en uanstrengt måte. Vi gjør akkurat det politikerne snakker og snakker om.
Hva gir dansen? En mulighet til å utfolde seg. Du kan være deg selv, gjøre det på din måte, komme som du er og finne din egen vei. I breakdance for eksempel, ser du mange dansere med funksjonsnedsettelser som gjør det bra, de finner en vei og kommer på et nivå det står respekt av.
Hvordan legger dere opp Labyrint i en DKS-ramme? Opplegget er veldig åpent. Du kan gå inn i det rommet og oppleve at du får lov til å utfolde deg på din måte. Noen ganger blir det skikkelig kaos, men det er dette rommet vi ønsker å skape. Her kan elevene få utfolde seg fysisk og spirituelt på en annen måte enn i gymtimen. Det er masse energi som må ut - vi lager et rom hvor det er plass til å utfolde seg. Det gjelder alle, ikke minst for tilrettelagt. Alle får danse, uansett kropp og stil, og det er poenget.
Det er vanskelig for oss å forstå det vi gjør, fordi vi kommer med de vi er. Vår bakgrunn er en integrert del av det vi holder på med. Vi kommer med en energi og vibe som kontrast til institusjonelle måter å jobbe på.
Vi kommer med en energi og vibe som kontrast til institusjonelle måter å jobbe på.
Fakta om Labyrint
Interaktiv streetdanceforestilling som også er tilpassast elever med funksjonsvariasjon.
Innledes med en workshop hvor elevene får en introduksjon til Club/Streetdance-kulturen og blir kjent med utøverne og deres bakgrunn. Målet er å skape trygghet og viske ut skillene mellom utøvere og publikum.
Produksjonen bruker labyrinter som kilde til inspirasjon for å skape en rituell danseplass der bevegelse, rytme og musikk leder an. Labyrintar har gjennom tidene blitt brukt som verktøy for personlig, psykologisk og åndelig transformasjon. De kan vere et sted for å finne veien til et senter, eller veien ut, men det er òget sted å gå seg bort.
Forestillingen kan spilles ute i skolegården eller inne i gymsalen.
Samtalen med Jens Trinidad og Mathias J. Budtz er gjort av regissør og ansvarlig for tilrettelagt i DKS Viken, Jon Tombre.
Labyrint vises under Nasjonal arena for Tilrettelagt
