– En må tenke litt annerledes fra start når man utvikler digitale produksjoner
Tips og erfaringer fra Anders Gaarder Karterudseter, fagkonsulent for scenekunst i DKS Oslo.
– Hvordan scenekunst kan fungere digitalt er et interessant og viktig spørsmål å stille seg. For hva gjør vi ellers hvis vi ikke får reist ut til skolene?
Den viktigste erfaringen vi gjorde er at en må tenke på det som et eget, frittstående prosjekt, en egen kunstproduksjon. En DKS-produksjon på digitale flater kan ikke være et konverteringsprosjekt.
Vi i DKS Oslo har prøvd både det ene og det andre. Det fine med året som gikk, var at både vi og kunstnerne ble tvunget til å teste ting. Det var mye som ikke fungerte. Det er ikke så rart – sånn er det å prøve nye ting.
Det er en terskel for hvor stor risiko man er villig til å ta når man sender ut noe til skolene. Men terskelen ble lavere fordi det var et valg mellom å ikke ha et tilbud eller å lage noe som kanskje fungerte. I en slik situasjon lages det produksjoner en er glad for der og da, men når man ser tilbake, så var det kanskje 90 prosent som ikke fungerte optimalt. Men den tiprosenten som virkelig fungerte, er kjempeverdifull. For det er den som flytter oss videre.
– Det fine med året som gikk, var at både vi og kunstnerne ble tvunget til å teste ting.
Anders Gaarder Karterudseter
Produksjonene som lyktes best var de som knyttet til seg fagfolk, for eksempel på manus og regi. Tv- og teatermanus er beslektet, men ulike. En må tenke litt annerledes fra start når man utvikler digitale produksjoner.
Vår erfaring er at opptak av forestillinger kombinert med live-samtaler før og etter, fungerer godt. En beholder illusjonen om at det er live, og at kunstneren snakker direkte til deg som elev.
Det er mange erfaringer fra forrige skoleår som er verdifulle å ta med videre inn i Den kulturelle skolesekken. For selv om de aller fleste som jobber med DKS tenker at det fysiske møtet er best, så er det ikke alltid mulig. Sett bort fra en global pandemi, så kan grupper med spesielle behov trenge at tilbudet tilpasses, eller det kan oppstå problemer med logistikken for skolen eller kunstneren. Da kan digital formidling være et alternativ i stedet for å måtte avlyse.
Tips
- Valg må tas tidlig i prosessen.
Det er en viktig fellesnevner for alle produksjoner. Andre ting en må forholde seg til, er ofte mer detaljerte og spesifikke for en gitt produksjon. - Vær bevisst på at ikke alle produksjoner kan formidles digitalt.
Det å tvinge gjennom noe er ikke klokt, spesielt for utøverne. Vi erfarte at når kunstnere ikke ga seg selv lov til å si nei, så ble det i hvert fall ikke bra. Vi hadde en policy om at folk fikk honoraret sitt uansett – og spurte så om de kunne tenke seg å få til noe digitalt. - Produksjoner med live-elementer fungerer oftest best.
Det gir elever følelsen av at noe spilles her og nå og for dem. - Hyr inn fagfolk
- på historiefortelling, manuserfaring fra tv/film, eksperter på formater til sosiale medier, på det tekniske. En må tenke litt tv-produksjon rett og slett, uten å gå helt bananas. - Det du viser må være bra, ellers er det ingen vits.
Ren konvertering blir sjelden bra, det blir lett dokumentarfilm-preget og rart. Alle har et forhold til og forventninger til det som vises på skjerm. - Beregn god tid på gjennomføringen.
Like mye eller mer enn vanlige fysiske møter. Skoler bruker Teams på ulike måter eller så får plutselig noen et teknisk problem. Det forsvinner mye tid til tekniske utfordringer. En kan nesten aldri ha nok tid.
Fakta
Artikkelen inngår i serien Ti tips til digitale DKS-produksjoner.
Fagansvarlige fra hvert kunstuttrykk deler erfaringer og tips fra arbeidet med DKS-produksjoner under pandemien.
Lenker til de andre underartiklene
Gunnar Vilberg, litteratur (DKS Viken)
Ketil Hustad, kulturarv og musikk (DKS Trøndelag)
Siri Natvik, film (DKS Viken)
Vigdis Blaker, visuell kunst og film (DKS Agder)
Ragnhild V. Tveitan, Nina C. Dahl og Ann-Cathrin Tessnes, musikk (DKS Viken)
Eksempler på produksjoner i DKS Oslo
UPOLERT – Er vi snart ved grensen?
Scenekunst, 7. trinn til VG3
Et fortellerprosjekt der unge norsk-afghanere forteller fra livene sine.
– Forestillingen er i utgangspunktet veldig intim og vises på Sentralen/gymsalen med maks to klasser om gangen. Da korona kom, ønsket vi å gjøre forestillingen digitalt tilgjengelig.
Utøverne knyttet til seg en regissør og teknisk personell på lyd, lys og film. De digitale møtene bød på en live-samtale i Teams med fortellere, før og etter visning av et opptak med utøverne.
Det var interessant å oppleve at elevene stilte flere spørsmål i Teams enn de hadde gjort under vanlige forestillinger. Produksjonen hadde ikke blitt vist på skoler på grunn av korona, og på Sentralen var ofte to klasser fra ulike skoler til stede samtidig. Elevene hadde altså vært på bortebane, så vi vet ikke hva som hadde skjedd hvis den ble vist på hjemmebane, det vil si på egen skole.
– Det var interessant å oppleve at elevene stilte flere spørsmål i Teams enn de hadde gjort under vanlige forestillinger.
Kanskje hadde de vært mer komfortable der? Men sammenlignet med å vise forestillingen på et offentlig sted, var det stor forskjell på aktiviteten i etterkant da produksjonen ble digital.
Oh Baby Baby (goes viral)
Scenekunst, 7. trinn.
En digital forestilling om forelskelse, sex, identitet, pubertet og kropp.
Forestillingen utspiller seg i et Teams Live Event som strømmes på storskjerm i klasserommet. I tillegg til lyden og bildet som alle ser, er elevene koblet på med egen pc/nettbrett der de kan stille spørsmål underveis i en chat. Forestillingen er digital og beregnet på at klassen ser den samlet i klasserommet.
– Produksjonen fungerte veldig godt. Kunstnerne samarbeidet med fagfolk med kunnskap om estetikken og fortellerteknikken i nettbaserte kringkastere som sosiale medier og YouTube. Men strømming medførte større usikkerhet og tekniske utfordringer. Eksempelvis måtte en visning avlyses etter at anleggsarbeid førte til at fiberkabelen utenfor studioet rett og slett ble kuttet. Med opptak slipper du sånt. Selv om det er kult og verdifullt med alt som er live.
Av og til kokte det i chatten, hvor en av utøverne svarte på spørsmål. Men på andre skoler var det null aktivitet. Spørsmålet blir hvordan en skaper engasjementet når en ikke spiller live? Det er interessant å tenke over. Rent teaterteknisk er det ikke den samme opplevelsen.
Munchmuseet - Meme med Munch
Visuell kunst, 7. trinn
Såkalte Memes brukes som en inngang til Edvard Munch og hans kunstnerskap. Målet er at temaet kan gjøre kunsten levende og aktuell for elevene.
Det ble gjennomført som en live-sending med kunstformidler direkte fra museet. Elevene fikk et innblikk i Edvard Munchs liv og kunstnerskap, og lærte hvordan motivet Skrik endte opp som et populærkulturelt ikon, som ble forenklet til verdens mest brukte kunst-emoji. I etterarbeidet, som sendes til museet som en respons på sendingen, oppfordres elevene til å gi Munchs malerier en ny mening gjennom memes.
– Produksjonen fungerte veldig godt. Vi fikk gode tilbakemeldinger fra elever, og Munchmuseet var også fornøyd. Det var en produksjon som viste at det er mulig å jobbe med visuell kunst over nett.
– Det var en produksjon som viste at det er mulig å jobbe med visuell kunst over nett.
Møt Den Norske Opera & Ballett – digital omvisning
Scenekunst, 6. trinn
Besøket gir innblikk i det omfattende arbeidet bak en forestilling. Målet er å gi kunnskap om kunstartene opera og ballett. Elever får også innblikk i hvordan en stor teaterinstitusjon fungerer.
– Operaen knakk et par koder i løpet av året. De kastet seg rundt og startet 100 prosent digitale møter med omvisningsfilmer fra ulike steder som elevene ville besøkt på en fysisk omvisning. Det viste seg å være utfordrende, så de sendte etter hvert en formidler til skolene. Vedkommende hadde en live dialog derfra med kollegaer som var fysisk i Operabygget.
Etter hvert ble institusjonen god venn med Teams og skjønte enda bedre skolens behov. Våren 2021 var møtene 100 prosent digitale igjen, da med en omviser som var «programleder» i studio, mens en annen formidler viste frem ulike deler av bygget. Opplegget var inspirert av tv-produksjoner fra live-arrangementer ved sportsbegivenheter, hvor noen er i studio og andre ute i felt. Det fungerte veldig godt. Den utegående omviseren viste elevene rundt i verkstedene og møtte folk som jobber i Operaen, eksempelvis en danser, en sanger og en musiker. Begge omviserne var live, men det ble kombinert med opptak.
Alle sjetteklassene som skulle besøkt Operaen i skoleåret 2020/21 fikk et møte med institusjonen. Både vi og Operaen ønsker det fysiske møtet, men vi ser samtidig potensialet i det digitale for de som ikke har mulighet for å dra dit.
Foto: Rune Angell Storö Juliussen (Oh baby baby), Munchmuseet, Joerg Wiesner (Møt Den Norske Opera & Ballett) og Halvard Grimnes Haga (Upolert)