La den rette komme inn?
Hva slipper inn, og hva holdes utenfor i kunstformidlingen i 2020? Fagansvarlig Kyrre Bjørkås gir oss et innblikk i utgangspunktet for formidlingsseminaret 2020.
Tittelen på formidlingsseminaret 2020 er stjålet fra en svensk film fra 2008 regissert av Tomas Alfredsson. Den er basert på en bok av John Ajvide Lindqvist, som muligens har latt seg inspirere av en linje i en Morrissey-låt fra 90-tallet.
Filmen handler om Oskar, en 11-årig gutt i en svensk forstad på 80-tallet. Han er mobbet og nokså ulykkelig der i alt det veldig svenske, men snart flytter noe fremmed og tiltrekkende inn i blokka hans: En mange hundre år gammel skikkelse i form av et barn, ved navn Eli, eller Elias, som skikkelsen nok egentlig heter. Tvekjønnet, sterk, blodig. Snart sitter skikkelsen i vinduskarmen til Oscar og banker på vinduet hans.
Når Oscar lar Eli(as) komme inn, blir vi vitne til en kjærlighetshistorie for den virkelig lange evigheten. Men hvem er nå denne Oscar? Og hva er det for slags opplegg han vokser opp i, som ikke har plass til utenforskapet hans? Hvem er den fremmede skikkelsen? Hvorfor virker den så frigjørende på oss? Hvem er den rette?
Om programmeringen
Programmet ble sammensatt på grunnlag av samtaler i en programgruppe med Michelle Tisdel, Mei Silja Szetu, Ragnhild Tronstad, Per Odd Bakke og undertegnede.
I år som i fjor ville vi først og fremst løfte frem interessante og relevante stemmer, fremfor å illustrere et ferdig tenkt tema, men samtalene kretset altså rundt hva som slipper til og hva som holdes utenfor i institusjonene våre.
I tillegg kan en si at samtalene bygget videre på erfaringene fra fjorårets formidlingsseminar – Det ikke styrte. Her inviterte vi kunstnere og kunstnergrupper som jobber med prosjekter der «kunstverket» og «formidlingshandlingen» var ett og det samme, og seminaret utløste en del refleksjoner om nødvendigheten av at de store formidlingsinstitusjonene i større grad tar inn kunstnerne og kunstnernes egne sosiale praksiser i formidlingen.
Dette kan en nok se reflektert inn i årets program i den forstand at identitet, kropp, og nasjon - som kjent vektige parametere i samtalene om kunst i samfunnet om dagen – synes å være et slags overordnet omdreiningspunkt. Når det gjelder seminarets dag to, som i år som i fjor fokuserte på barn og unge som målgruppe, så vi etter prosjekter som på ulikt vis dytter på den ofte konservative grensen for hva som bør slippe inn og ikke. De som så å si sitter i vinduskarmen til Oscar og banker på.
God fornøyelse!
