«Krigere»: Formet av minner

– Man drar ofte til byen for å frigjøre seg selv, men reiser hjem igjen til bygda for å finne svar hvis det oppstår en krise, påpekte «Krigere»-regissør Jon Haukeland under den digitale utgaven av Arena Film – kunstuttrykkets visningsarena i Den kulturelle skolesekken – før jul i fjor.

Filmen, som for halvannet år siden ble tildelt produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt, er oppfølgeren til kritikerroste «Barneraneren» fra 2016. Nå går han videre med samme tematikk, i tillegg blir det et gjensyn med flere av de medvirkende.

– Etter å ha reist rundt med «Barneraneren» var det mange som spurte om når oppfølgeren skulle komme. Jeg ble godt kjent med aktørene, og følte det var noe å bygge videre på, fastslo han, som har reist på turné i DKS med filmene sine i 15 år.

Søker etter trygghet

I «Krigere» blir vi kjent med ungdomsarbeideren Berat som får i oppgave å redde unggutten Mamo, som er på vei inn i en kriminell løpebane. Det nære forholdet som utvikles mellom dem hjelper sistnevnte inn i en ny retning, men når Berat står ved Mamos side i en politisak begynner politiet å grave i ungdomsarbeiderens oppvekst i Gol i Hallingdal. Der finner de forhold de mener er uforenelige med ungdomsarbeid.

– Vi ønsket å vise denne historien fordi den viser en virkelighet som mange barn og unge lever under i dag, der de vanlige premissene for omsorg ikke er til stede, men der du heller må prøve noe annet for å fikse livet og finne trygghet, poengterte Haukeland, og la til:

– Kort sagt dreier det seg om å snu det man har med seg fra fortiden, til noe som kan brukes til kamp for fremtiden. Det gjelder for både Berat og Mamo.

Nyskapende hybridsjanger

Haukeland har alltid følt en stor frihet innenfor dokumentarsjangeren. «Krigere» følger opp der forgjengeren slapp, nemlig med å formidle en historie som fungerer som en hybrid mellom dokumentar- og fiksjonsverdenen.

Det betyr at Berat og Mamo gjenspiller seg selv i konkrete opplevde episoder, noe som gir det hele en ekstra nerve. Regissøren beskriver det hele som et tett samarbeid, der de viser stor tillit til hverandre. Han skriver et manus basert på det de har å fortelle, og så spiller de det inn sammen.

– Selve innspillingen har vært vilt spennende, og ganske utfordrende. Vi har holdt på siden 2016 og det har skjedd så mye i denne perioden som jeg aldri kunne ha skrevet eller diktet opp selv. Virkeligheten overgår fiksjonen, sa han, som la til at også politiet spiller seg selv.

Men hva sier regissøren selv om sin kreative hybridstil?

– Vi lever i en tid der sjangre går over i hverandre hele tiden. Jeg har litt lyst til å ligge først i å utfordre den sjangeren som jeg har jobbet med i mange år, da den tar det beste fra begge verdener.

Jeg har litt lyst til å ligge først i å utfordre den sjangeren som jeg har jobbet med i mange år, da den tar det beste fra begge verdener.

Jon Haukeland – om sin hybridsjanger

Elever er det beste publikummet

Er en film god, spiller det ingen rolle hvor i landet den spilles inn, påpekte Haukeland i samtalen med programleder Karsten Meinich, som for øvrig også ledet Arena Film i Drammen i 2019.

– Gjennom DKS reiste jeg rundt til flere steder i landet med «Barneraneren», som tok for seg Oslo øst- og vest-problematikk. Likevel kjente elevene seg godt igjen i det. I «Krigere» er det by og land det handler om, med fokus på oppvekstens betydning. Hvem er da bedre egnet til å se filmen enn de som faktisk skal vokse opp? Vi voksne vet jo at oppveksten er et referansegrunnlag som hele tiden brukes når man møter verden rundt oss, sa regissøren.

Lovordene satt løst da det ble snakket om DKS-ordningen.

– For meg har det vært et privilegium som jeg ofte trekker frem. For oss som lager film er det viktig å komme seg ut av redigeringsrommet og møte publikum ansikt til ansikt. Vi lærer av det slik at vi kan lage enda bedre film neste gang, tydeliggjorde han.

Gjenkjennelig for mange

Jon Haukeland ønsker at man sitter igjen med en gjenkjennelsesfaktor etter å ha sett filmen.

– Jeg håper at alle vil finne noe i relasjonen mellom Berat og Mamo som de kan kjenne seg igjen i og kan bruke selv. Berat er en mann som ønsker å hjelpe den unge gutten Mamo fordi han kjenner seg igjen i ham, samt for å hjelpe seg selv. Det er en dynamikk som jeg tror er gjeldende for mange av oss, sa han.

Det ble også fortalt at de trolig blir ferdig med etterarbeidet av filmen til sommeren, og at den sannsynligvis vil få premiere på kino om ett års tid.

– Dette er fordi det er mange filmer som venter på å få premiere i år. Vi ønsker også å vise filmen gjennom DKS så mye som mulig, sa han, og la til at «Krigere» er mest aktuell for ungdomsskole- og videregåendeelever.

Han røpet også avslutningsvis at det kommer enda en oppfølger basert på samme tematikk. Med utgangspunkt i «hva er Norge?» vil man se på hvordan det kristne landet har blitt forsterket av flere religioner og nye innvandrergrupper. Bare å glede seg videre, med andre ord.

Fakta:

Mer fra Arena Film

Tottori!: Virkelighetens magi

En liten familie fra Stavanger lar skolebarn få se alle triksene bak filmsløret. Det har blitt til en formidlingsopplevelse med originalitet og dybde.

Ninjababy: En morsom film om et alvorlig tema

En ufrivillig graviditet og et rappkjefta, animert foster. Ninjababy handler om å gå på trynet – og om å reise seg igjen.