Det du (ikke) ser
Ville du turt å vise hvem du er inni deg? SKUP 2021 på H20 vgs. er kanskje årets modigste kunstprosjekt.
Jeg savner min barndom. Jeg er så sint på pappa. De kalte oss kaosbarn. Jeg satt i stua da mamma og pappa sa at vi skulle på ferie.
Sånn begynner noen av fortellingene. Eller rettere sagt – livshistoriene - til 15 ungdommer. Alle har kort botid i Norge og går på H20 (tidligere Hersleb vgs) i Oslo. I seks uker vinteren 2021 deltar de på skolens andre SKUP-prosjekt, og lærer Synnøve Virhøy er nok en gang primus motor. Det er også hun som kom opp med årets tema Det du (ikke) ser, etter erfaringer fra eget liv.
– Alle har noe de ikke viser, det er så gjenkjennelig, forklarer hun.
Elevene jobber med foto, kollasjteknikk og muntlige fortellinger som fremføres og spilles inn. Sluttresultatet gir de et innblikk i opplevelser og følelser som ungdommene vanligvis ikke viser.
Synnøve påpeker at det vanlige er at vi ser hverandre stykkevis og delt. Uten å tenke at det er en større fortelling bak det lille vi ser og tolker.
En øvelse i tillit og respekt
Akkurat nå sitter de 15 elevene koronaspredd i et klasserom. Foran tavla står en mikrofon på stativ. De pushes lett av fortellerkunstner Katinka Brodin til å gå frem og si første setning av fortellingen sin.
«Alle skal!» formaner hun.
«Alle skal, selv om dere egentlig ikke har lyst og egentlig ikke tør.»
Ungdommene går et intensivt grunnskoleløp som forberedelse på ordinær videregående. De 15 kjenner ikke hverandre godt fra før. «Historiene vi skal fortelle hverandre er vår identitet. De er unike og personlige. Da er det viktig at vi ikke ler hvis noen sier noe feil eller stopper opp, og dere skal heller ikke sitte på mobilen. Vi skal ha respekt for hverandre, ikke sant?» poengterer Katinka.
Å lære elevene å være et godt publikum er en del av prosessen.
– Det lå ingen trygghet i gruppen som utgangspunkt, og det er sårbare ting de forteller om. Vi brukte to uker bare på å bli trygge på hverandre, forteller hun senere.
Fortellerkunstneren vet at mange av disse elevene aldri snakker høyt i klassen til vanlig og heller aldri har snakket i en mikrofon. Å få dem over bøygen, å si noe – hva som helst - der oppe ved tavla, er derfor viktig.
Om å gi seg hen til kunsten
Fotograf Rebecca Jafari er høygravid, engasjert og begeistret.
– Prosjektet har vært altoppslukende. Det har vært lærerikt, meningsfullt og gøy. Jeg er takknemlig for å ha vært med på dette, oppsummerer hun.
Foran henne ligger store portretter som er i ferd med å omskapes gjennom kollasj. Hun hjelper Marwa (17) å sy en rød siksak-linje på sitt bilde. Elevene har selv valgt hvordan de ønsker å fremstilles. Et portrett viser eksempelvis en ung manns ansikt delvis gjemt bak en sky av røyk. Du ser han. Men ikke helt.
– Prosjektet har vært en øvelse i å gi slipp på kontroll, å gi seg hen til kunsten og de unge menneskene og deres historier. Jeg har måttet stole på prosessen, forteller fotografen.
En gutt, kanskje gruppas tøffeste, overrasket ved å ville bli avbildet ovenfra, og så liten og sammenkrøpet. Så ville han sette de to bildene sammen. «Jeg står og dømmer meg selv», forklarte han.
– Det ferdige bildet illustrerer at han tenker negativt om seg selv og føler seg liten. Det er skikkelig modig å vise frem! understreker Rebecca.
Modig ungdom
Rebecca understreker igjen hvor uredde elevene er.
– Disse ungdommene har masse i bagasjen. Jeg forstod ikke før i går hvor mye det koster dem å skulle henge opp bildene.
Den erfarne fotografen, som selv jobber mye med personlige prosjekter, bemerker at du som objekt ikke har kontroll over hva folk tenker når de ser resultatet. Først åpner elevene seg og fotograferes. Så jobber de fysisk med portrettet - klipper, syr og limer. Og til slutt henges resultatet opp i stort format for alle å se.
– Finnes det noe mer modig enn det disse ungdommene gjør? Det er imponerende og rørende.
– Finnes det noe mer modig enn det disse ungdommene gjør? Det er imponerende og rørende.
Rebecca Jafari
Livshistorier
Etter mikrofonseansen får Milen (19) og Saeed (18) hjelp av Katinka til å jobbe med fortellingene sine. Hun maner frem barndomsminner og hjelper ungdommene å lage scener de lett kan huske.
Hvordan ville du selv slutte eller begynne din livshistorie? Hva ville du fortalt? Og på hvilken måte?
«Du er sjef for din fortelling. Vi kan komme med forslag, men du kan si nei», forklarer Katinka dem.
Fortellerkunstneren er tålmodig og intenst til stede. Hun legger hendene foran øynene og ber Milen fortelle fra barndommen. Sekstenåringen forteller om alt hun savner. Om faren som bar henne på skuldrene. Om å hoppe paradis. Og om den dramatiske flukten fra Eritrea til Sudan. Så er det Saeed sin tur.
Etterpå flyter bruddstykker av ungdommenes livshistorie florlett rundt i klasserommet:
Det var siste gang jeg så mamma. Jeg hadde aldri sett pappa gråte. De selger mennesker. Det tok tre år. Mye skjedde med meg. Jeg trodde jeg kom til et trygt land.
Forløsende uker
Elevene jobber i mange uker med fortellingene sine. Mange elementer vil aldri bli fremført, og sammen med Katinka går de mange runder med strukturen. Ta Saaed som eksempel: Skulle hans fortelling være en kjærlighetserklæring til moren eller en fortelling om en vanskelig flukt?
Lenge ville han slutte med setningen: «Jeg gråter og gråter». Katinka pushet han: «Er du sikker på at det er slutten din? Du står jo her foran meg, og du gråter ikke».
Det forløsende spørsmålet ble:
«Hva ville du svart hvis pappaen din spurte deg nå om du ville reise fra Afghanistan?»
«Da ville jeg aldri i verden svart ja!»
«Kan det være slutten din?»
«Ja, for det var ikke mitt valg.»
– Det er nydelig å være med elevene på den reisen. Jeg har blitt slått i bakken av hva du får når du jobber så lenge sammen, bemerker Katinka.
Sammensveisingen
Oslos byråd for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen, og byrådssekretær Tarjei Helland ønsket å komme på privat visning da prosjektet var fullført. Det ble premieren på en multimedial utstilling.
«Jeg sto med tårer i øynene» skrev byråden på en Facebook-post senere, en post som startet slik: «En tekst om det vakre som skjer på skolen, og som gir håp».
Synnøve er lettet og glad etter seks intense uker. Både hun og de to kunstnerne påpeker at SKUP 2021 på H20 har vært et svært omfattende prosjekt. I teorien kunne fotokollasjen og ungdommens fortellinger godt vært separate prosjekter.
– Jeg har følt meg trippelbooka i seks uker, men omvisningen ble en fin sammensveising av hele prosjektet. Og det ble så bra! Jeg var helt fjetra!
Før prosjektet, når elever ikke følger med i timene, stirrer ut av vinduet, eller sitter dypt nedi mobilen, så har Synnøve lurt på hva de egentlig tenker på.
– Nå vet jeg det.
SE ALLE PORTRETTENE OG HØR UNGDOMMENES FORTELLINGER
Rebecca Jafari
Norsk-iransk kunstner. Hun baserer kunsten sin på egne opplevelser og bakgrunn, og er særlig opptatt av temaene tilhørighet og identitet. Hun utforsker ofte det å vokse opp i to ulike kulturer og er også dypt involvert i temaer knyttet til immigrasjon.
Katinka Brodin
Har arbeidet som drama- og teaterpedagog, med fokus på regi og fortellerkunst siden 2001. Har jobbet med livsfortellinger og ungdom i rundt 15 år, blant annet gjennom DKS-produksjonene «Løkka mi», «Mitt Oslo» og «Jeg, verdt en fortelling».
Noen lærlingspunkter fra SKUP 2021 på H20 vgs.
- Som lærer og primusmoter i et SKUP-prosjekt må du jobbe med en tematikk du brenner for
- Det er et veldig pluss å ha mange gode hjelpere
- God tilrettelegging fra skolens side er viktig. Prosjektet krever sjonglering med timeplaner og klasserom
- En forutsetning for å igangsette et SKUP-prosjekt er forankring i ledelsen
- En Powerpoint som presenterer prosjektet for lærere og medelever, samt info på Teams underveis forsterker forankringen i hele skolen
- Det er krevende å jobbe med to kunstnere/kunstuttrykk samtidig
- Jo færre elever, jo bedre hvis man skal jobbe så kvalitativt med hver enkelt eller med tematikk som krever at man jobber veldig nært på. I år var det 15 elever sammenlignet med fjorårets 40.
Fakta om SKUP
SKUP, Skolens utviklingsprosjekt i Den kulturelle skolesekken, er skolens eget prosjekt som bruker kunst og kultur for å skape positive endringer i elevenes hverdag.
Prosjektet er et tilbud fra Oslo kommune, i samarbeid med Institutt for estetiske fag, der lærere og elever i Osloskolen får møte og arbeide sammen med en profesjonell kunstner.
DKS Oslo har åtte SKUP-skoler skoleåret 2020/21. Tre av dem er videregående med svært ulike elevgrupper og kunstnere.
H20 videregående skole har fem klasser for elever mellom 16–19 år med kort botid i Norge. Etter testing og intervju blir elevene tildelt plass på et grunnskoleløp som varer fra ett til tre år. 15 elever fra disse klassene deltok på SKUP 2021.
Stig Børre Holvik Høydal fra Forandringshuset Grønland stod for alt knyttet til lyd og lydinnspilling på generalprøve og forestillingen.
Musiker Andreas Lønmo Knudsrød stod for musikk på lydinnspillingen.
Veileder på OsloMet er Sara Birgitte Øfsti Nesje.
Foto: Rebecca Jafari, Synnøve Virhøy, Tor Simen Ulstein og Marte Glanville/Kulturtanken
