Nye rom og nye praksiser

– Når man unngår å behandle det digitale rommet som en respons til en krise eller en utfordring til sin egen aktualitet som kunstprodusent, oppstår det muligheter til å skape nye rom og nye praksiser som av ulike grunner ikke vanligvis vil opptre i et tradisjonelt visningsrom, sier Håkon Lillegraven, som fikk jobben som formidlingsansvarlig for Fotogalleriet nærmest samtidig som hele landet stengte ned i mars.

I programdelen Nye rom, ny praksis under Øyepå 2020 fortalte han hvordan galleriet måtte tenke nytt om det å bygge et publikumsprogram utenfor det fysiske galleriet.

Fotogalleriet er en formidlende kunstinstitusjon med fokus på fotografi som både kritisk og kunstnerisk praksis. Etter koronastengingen ble det umiddelbart en ambisjon å støtte kunstnere som fikk mange av sine betalte oppdrag revet fra seg i dragsuget av nedstengningen.

– Vi kom raskt frem til at det var kunstnerne som kom til å lide mest under den kulturelle og økonomiske bråstoppen, sa Lillegraven.

I tillegg ville galleriet bevare sin rolle som brobygger mellom lokalt og internasjonalt fagmiljø, samt en arena for dialog og kritisk tenkning. Hvordan kunne galleriet støtte opp under kunstnerisk nyproduksjon under koronaens begrensinger, og samtidig sørge for at kunstnere og publikum fremdeles kunne møte hverandre?

ØYEPÅ 2020: Opptak og program.

Visningsrom på Instagram

Løsningen ble prosjektet "Let´s Talk about Images 2.1.0", et rom for kunst og dialog som kun eksisterte på galleriets Instagram-konto. I løpet av åtte uker fikk åtte unge kunstnere produsere og vise fram nye arbeid på plattformen. Hvert kunstprosjekt fikk rundt fem dagers visningstid.

For å virkeliggjøre prosjektet måtte Lillegraven ta på seg en ekstra rolle som produsent.

– Fordelen med å ha tett samarbeid mellom formidling og produksjon, var å kunne utvikle modeller som ivaretok kunstnerne.

For Lillegraven var det viktig å si at den sentrale ideen og ambisjonen med prosjektet var at det skulle «opptres og oppleves av publikum i størst mulig grad live». Grunnen til dette lå i konteksten; pandemiens utspring var en svært usikker tid, som krevde et format hvor man kunne tenke høyt, og der kunstnerne ikke skulle behøve å skape noe som var relevant over tid.

Internasjonalt hjemmepublikum

Det nye programmet utvidet galleriets brobyggerrolle. Fagfolk og kunstnere fra syv land deltok med ulike perspektiver på virusets konsekvenser, og gjennom å bruke Instagram kunne mange flere publikummere delta enn det ville vært plass til i det fysiske galleriet.

Dermed muliggjorde korona-begrensningene paradoksalt nok mer mangfold og spredning, også når det gjaldt kunstuttrykk: I løpet av mindre enn to måneder kunne publikum få med seg alt fra "tradisjonell" samtidsfotografi, video, animasjon, skulptur og performance via Zoom-konferanse. De fikk også delta i en direkte dialog med kunstnerne, om tematikk som ofte var svært alvorlig, men som gjennom prosjektet ofte ble gjort tilgjengelig og underholdende.

Ikke stå i veien

Hva står igjen etter «Images»? Håkon Lillegraven spurte forsamlingen og seg selv om kunstneriske institusjoner bør problematisere sin egen rolle som brobygger mellom multidisiplinerte kunstnere og et ungt, oppdatert publikum:

– Kanskje står vi litt i veien mellom to grupper som faktisk har veldig mye digital kompetanse og viten seg imellom?

Dette tar han med seg når Fotogalleriet fremover fortsetter å benytte seg av de nye mulighetsrommene, og ser på hvordan de kan hjelpe både galleriet og publikum – også de som vanligvis ikke velger, eller har mulighet til, å besøke en institusjon.

– Vi har lært at folk savner å delta, oppleve og stille spørsmål til kunst og kunstnere, ikke preprodusert enveiskommunikasjon. Dette er noe DKS i seg selv beviser hele tiden, bemerket Lillegraven.

Toppbilde: Anahita Aleboyeh., MANIFESTO’, for ‘Let’s Talk About Images 2.1.0.
Foto: Gjengitt med tillatelse fra Fotogalleriet.