Komma 2020: Det gode møtet med det vonde

Jonas Bjerketvedt og Bjørn Olav Jahr deltok på årets Komma i Lillehammer. På arrangementet «Semikolon – Hva er tanken bak?» presenterte de to produksjoner som er veldig ulike hverandre: en er bygget på fiksjon, den andre på harde realiteter. Der den ene er historiedrevet og rik på følelser, bruker den andre fakta og kritisk tenkning for å hindre at følelsene styrer narrativet.

På ulike måter setter begge søkelys på mørke sider ved den menneskelige naturen, og begge utøvere har hatt positive opplevelser med hvordan det unge publikummet tar imot stoffet og får fram sider ved historiene som de selv ikke en gang hadde tenkt på.

Jonas Bjerketvedt: Barn ser mer enn vi tror

– Det vi vil er å åpne for en samtale, åpne for en tanke, sier Jonas Bjerketvedt.

– Jeg vet at barn er nysgjerrige, og at forestillingen gjør at man kanskje lettere kan prate om noen av de vanskelige tingene. Det som kanskje ikke snakkes så mye om. Det synes jeg er spennende.

Bjerketvedt er en erfaren musiker og DJ som har jobbet mye med barn og unge. Han deltok på årets litterære møtested sammen med samarbeidspartner og skuespiller Ingvild Haugstad Gundersen. De to har tidligere turnert i DKS med forestillingen «Morkels alfabet». Produksjonen blandet høytlesning og teater med et cinematisk billedspill og lydlandskap.

Nå skal de gjenta formatet med «Dragen», som er basert på boka til Gro Dahle og Svein Nyhus. 

– Forskjellen er at dette er en tydeligere fortelling, med flere normale fortellergrep, sier Bjerketvedt.

Dragemammaen

Lilli bor sammen med en drage: et svært monster som sperrer henne inne i skapet, ødelegger tegningene hennes, brøler og puster ild på henne hvis hun våger å lage en eneste lyd når hun kommer hjem fra skolen. Likevel er det ikke et fullstendig ondskapsfullt udyr - hun er veldig glad i Lilli, men klarer likevel ikke helt å slutte å være en drage. Lilli er også veldig glad i dragemammaen sin. Men finnes det noen som kan gjøre dragen snill?

Gro Dahle er kjent for sin fingerspissfølelse når det gjelder å gjengi opplevelsene til barn som må bo med vanskelige familiemedlemmer, gjerne representert av fantasiskikkelser. Resultatet kan unektelig være skummelt til tider, som når dragemammaen kommer skrikende ned trappene med tunge og raske skritt og peker med en beskyldende klo i ansiktet på Lilli. Det mest skremmende ligger i båndet mellom dem; dette er et ustabilt hjem uten rom for utfoldelse, men som Lilli ikke kan forlate. Asken ligger tungt over de vakre, forvridde tegningene til Svein Nyhus, som på scenen blir belyst bakfra på en stor skjerm. Lydbildet til Bjerketvedt underbygger stemningen i tegningene mens Gundersen forteller.

Forestillingen var tiltenkt 1. til 4. klasse, men har blitt justert opp til mellomtrinnet. Blir det rett og slett for horribelt?

– Jeg tror ikke det er skummelt, men det har litt med evnen til å reflektere. Det var hovedpoenget med å oppjustere alderstrinnet. Man må litt opp i alder for å reflektere og samtale om disse tingene i etterkant, sier Bjerketvedt, som mener boka er mye mer enn dragebrøl.

– Vi er ikke egentlig opptatt av den siden ved boka. Det er et par ganske skumle scener, men fortellingen har mange andre lag og kvaliteter som er viktigere. De er også viktigere for helheten og for å nå alle barna i klassen. Det er ikke sånn at vi lager en forestilling for å peke ut barn som har problemer.

Han mener også det er viktig å løfte fram en karakter som klarer å kjempe mot utfordringene sine:

– Boka har en veldig sterk jentekarakter. Som tar oppgjør, og finner løsninger, som har venner og er en sterk person. Det er en veldig vakker fortelling.

Man må litt opp i alder for å reflektere og samtale om disse tingene i etterkant.

Jonas Bjerketvedt

Barn som ser mer

Bjerketvedt forteller at da de turnerte med «Morkels alfabet», så kunne elever komme veldig urolige inn til timen, nærmest ville, men da Gundersen og han tok dem med inn i sitt univers så forsvant elevene fullstendig inn i det med dem.

Barnas betraktninger kommer frem i samtalen og spørrerunden etter forestillingene.

– Da merket vi at de var opptatt av utenforskap og det å være annerledes. Og at de legger merke til ting som vi ikke har tenkt på.

– Som da det så ut som om en av karakterene har noen kutt på armen. Vi hadde faktisk ikke lagt merke til det da vi laget forestillingen, men det gjorde elevene. De begynte å spørre veldig om det! Da ble vi litt satt ut, sier han.

Å speile verden med fiksjon

Hvorfor skal barn høre en historie som Lillis, og andre fortellinger som reflekterer det uhyrlige som kan eksistere i mennesker?

– Jeg tenker at populærkulturen er veldig pyntet. Det er kjempefint det, men man får kanskje mye av det som er litt glatt? Litt for pent og pyntelig. Og hvis det er noen problemer i det hele tatt, så er det veldig overfladiske ting. Jeg vil gå litt lenger inn i materien og inn i følelsene. Det synes jeg er viktig.

Jeg vil gå litt lenger inn i materien og inn i følelsene. Det synes jeg er viktig.

Jonas Bjerketvedt

Bjørn Olav Jahr: Ungdom tåler å bli utfordret

– Det er jo en fæl historie å fortelle, men det er også en nødvendig historie å bli fortalt.

Det sier Bjørn Olav Jahr, som er forfatter, forlagsredaktør og prisbelønnet journalist. Han er godt vant med å dykke ned i kontroversielle temaer og har brukt store deler av sin karriere på å ta store kriminalsaker i nærmere øyensyn. I 2015 kom boka "Hvem drepte Birgitte Tengs?", som førte til stor debatt, tidenes første norskproduserte true crime-serie, og flere skoleturneer i Den kulturelle skolesekken.

– Etter Birgitte-boken hørte jeg fra en kjenner i bokbransjen. Han fortalte at det var en historie han, også som forlegger, var spesielt opptatt av. Han er fra Kristiansand så jeg skjønte hvilken det var med en gang. Og jeg syntes også den var veldig spennende.

"Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet." tar for seg en grusom del av norsk kriminalhistorie, og stiller kritiske spørsmål om mordsaken som de fleste (som kan huske den) skulle ønske var over for lenge siden. Boken satte i gang en stor debatt da den ble gitt ut i 2017. Siden har Jahr tatt med seg historiene og spørsmålene ut til elever på videregående skole.

– Jeg er først og fremst drevet av nysgjerrighet. En av de to dømte, Viggo Kristiansen, har alltid sagt han er uskyldig, og det finnes ingen tekniske bevis. Da lurer jeg på hvordan «alle» kan være så sikre på at han er skyldig?               

Lettelsens makt

Viggo Kristiansen ble Norges mest forhatte mann da han i 2000 ble arrestert for å ha stått bak voldtekt og drap av to små jenter i Baneheia i Kristiansand. Kameraten Jan Helge Andersen ble også siktet, og hevdet at de verste handlingene ble utført av Kristiansen, som fremdeles sitter fengslet. Kristiansen har hele tiden hevdet sin uskyld. Bjørn Olav Jahr mener det ligger en førende makt i hvordan den norske befolkningen reagerte da noen endelig ble tatt for drapene.

– Jo mer grusom en forbrytelse er, jo viktigere er det å få svar. Jeg husker så godt da jeg gikk gjennom etterforskningen i forbindelse med arbeidet med boka, hvordan ordet «lettelse» gikk igjen da disse to ble arrestert. Da er det nesten ingen vei tilbake.

Jeg føler at ungdom møter historien med et mye mer åpent blikk, undring og mye mer fascinasjon og nysgjerrighet.

Bjørn Olav Jahr

Jahr har gjennom sine undersøkelser blitt overbevist om at Kristiansen er uskyldig, basert på det han mener er dårlig og forutinntatt politiarbeid, manglende bevis og usannsynlige forklaringer fra Andersen. I boka legger han fram argumenter som taler mot at Viggo Kristiansen kunne begått handlingene han er dømt for i det Jahr kaller "norgeshistoriens kanskje største justismord".

Detaljene i krimsaken er grufulle, og flere pårørende sliter med å gå videre etter tapet av de to barna. Hvorfor skal ungdom i dag høre en historie som er så opprørende, og som skjedde før de engang ble født?

– Den største forskjellen mellom å fortelle historien til voksne og til ungdom, er nettopp at de fleste voksne hørt historien før, i motsetning til de fleste ungdommer. Jeg føler at ungdom møter historien med et mye mer åpent blikk, undring og mye mer fascinasjon og nysgjerrighet enn det veldig mange voksne gjør som egentlig bare har låst seg. Det hatfilteret finnes ikke hos de unge.

Imponerende ungdommer

Jahr mener at selv om han tar opp et voksent tema, så er det også et som unge mennesker fascineres av. I tillegg gir forfatterbesøket dem mulighet til å være med å diskutere. Han blir ofte imponert over engasjementet og refleksjonsnivået til ungdommene.

– Jeg blir så glad når jeg møter elever som er nysgjerrige og stiller spørsmål. På Lillehammer stilte de i stand bokbad med meg da jeg turnerte med «Hvem drepte Birgitte Tengs?», og en jente stilte flere spørsmål basert på noe jeg hadde skrevet i notene mine! Det er veldig hardcore når du er seksten år å ha gått så ordentlig inn i det på den måten, sier Jahr.

Han har opplevd at bøkene han har skrevet kan bety noe for elevene, og noen mer enn andre. Flere har blitt inspirert til å skrive sin semesteroppgave om Birgitte-saken. Noen har fortalt alt boken har inspirert dem til å søke Politihøgskolen, andre at de vil bli jurister.

– Det er så gøy! For meg er det en spesielt god dag når jeg under skolebesøk ikke har fått pause, fordi hele tiden har gått med på å snakke med noen som er veldig ivrige. Jeg finner veldig mye inspirasjon i spørsmålene jeg får. Det hender at jeg tenker: «Oi, det der har jeg ikke tenkt på. Hvorfor er det sånn, og hvorfor tenker de sånn?»

For meg er det en spesielt god dag når jeg under skolebesøk ikke har fått pause, fordi hele tiden har gått med på å snakke med noen som er veldig ivrige.

Bjørn Olav Jahr

Jahr har også erfaring med å få kritikk for det han skriver. Den kritikken ønsker han velkommen, også i klasserommet:

– På en skole var det en ganske slitsom jente som var ga litt blaffen og blant annet gikk ut midt i presentasjonen. Men hun var veldig kvikk i hodet. Plutselig utbrøt hun: «Hvor var du da, natt til 6. mai 1995?» Og jeg husket jo ikke. Poenget hennes var at hvis noen virket veldig interessert i en spesifikk kriminalsak, så kunne det være mistenkelig. Det er fantastisk godt tenkt!

Tenk kritisk, alltid

– Jeg er opptatt av at folk skal finne fakta, hva som er kjernen i saken. Hva har vi hvis vi skreller bort følelsene?

I motsetning til «Dragen» finnes det ingen metaforer eller fiksjonsvinduer i Jahrs formidlingsmetode; historien blir lagt fram på en nøktern måte med en enkel powerpoint-presentasjon, og han legger vekt på å vise respekt for materialet.

– Det er helt klart det største hensynet jeg må ta. Det er så sterkt stoff, så det er ikke sånn at jeg kan spøke om ting. Når jeg for eksempel snakker om politiets håpløse prioriteringer må jeg passe på å ikke bli for harselerende i tonen, sier Jahr som mener det er viktig at ungdommene også forstår at sakene er fra en annen tid.

– Man må se det i kontekst.

I en verden der det blir stadig vanskeligere å stole informasjonen man får, håper Jahr at han kan lære ungdom verdien av kritisk tenkning. 

– Jeg forsker ganske grundig før jeg uttaler meg om noe. Og det tror jeg folk generelt vil være tjent med, å ikke være så skråsikre før de har gått inn i det. Man må være kildekritisk. «Hvem er kilden bak disse opplysningene, hvorfor kommer dette nå?». Det er selvsagt ikke gitt at ungdom skal forstå rekkevidden av medienes påvirkning, men en bevissthet om hvem som kilden til hva, blir aldri feil. Og jeg tenker at man kan få i gang gode diskusjoner mellom voksne og barn når elevene drar hjem og forteller det jeg har snakket om til sine foreldre.

Jahr håper på flere turneer i framtiden, og gleder seg over at bøkene og budskapet om å følge fakta over følelser lever videre.

– Jeg merker at elevene blir veldig engasjerte av historiene jeg forteller, og jeg tenker det er så digg hvis de faktisk leser bøkene eller åpner blikket og tør å utfordre etablerte sannheter, det alle på en måte «vet». Og ikke minst: at de søker kunnskap. Jo mer kunnskap man har, jo morsommere er det å prate med andre folk, og jo morsommere er du kanskje å prate med selv. Kunnskap er dødsfett, liksom.