Kan kunstnere og lærere samarbeide?
Ja, mener Kari Holdhus, prosjektleder for DiSko-prosjektet. Etter fire års eksperimentering med ulike samarbeidsmodeller, vil hun inspirere til nye former for kunstformidling. Torsdag 19. november arrangeres konferansen «Kunst og skole – i bærekraftig dialog?» via Zoom.
- Les mer og meld deg på: «Kunst og skole – i bærekraftig dialog?» 19. november
– Dette arbeidet startet med doktorgradsavhandlingen min i 2014. Det er en stor del av forskningslitteraturen som viser at kunstformidlingsordningene i Norge, inkludert Den kulturelle skolesekken (DKS), er preget av at kunstnerne kommer inn i skolen, leverer noe og drar igjen. Det er kunstsiden som i stor grad bestemmer, og lærerne er lite involvert. Skolen får ikke eierskap til ordningen, og utbyttet for elevene blir begrenset, forteller Holdhus, som i dag er professor i musikkpedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet (HVL).
– Jeg ville se om det var mulig å gjøre noe annerledes. Bør det være en relasjon mellom lærerne og kunstnerne, en form for samarbeid? Bør det være lengre besøk eller flere besøk fra kunstnerne? I USA er det vanlig med såkalte teaching artists, hvor kunstnerne jobber i skolen og har prosjektene sine der. Og i England har man artist-teacher partnerships. Så det finnes andre metoder, og måten vi gjør det på i Norge kan mykes opp.
Det finnes andre metoder, og måten vi gjør det på i Norge kan mykes opp.
Kari Holdhus
Innovasjonsprosjekt som rister i etablert praksis
I 2017 startet Kulturtanken opp innovasjons- og forskningsprosjektet «Skole og konsert – fra formidling til dialog», kalt DiSko-prosjektet, med Kari Holdhus som prosjektleder. Målet har vært å utvikle nye praksiser for skolekonserter i Norge, og finne ut hvordan en kan produsere og distribuere konserter og annen kunst for elever i skolen på en slik måte at det kan oppstå eierskap hos alle deltakere.
– DiSko er et unikt og viktig innovasjonsprosjekt for DKS, forteller Ståle Stenslie, avdelingsdirektør for Forskning og utvikling i Kulturtanken.
– Prosjektet tar for seg etablert praksis og rister i den for å se om man kan få til noe enda bedre. Spesielt ser man på tidligere forståelser av skolekonserter, og hva opplæring og opplevelser kan være i den konteksten. DiSko undersøker kunst gjennom dialog, hvor kunsten oppstår i skapende møter mellom kunstneren og det som tidligere og tradisjonelt har vært et passivt publikum, forklarer han.
I stedet for å undersøke eksisterende kontekst, har DiSko-prosjektet selv skapt konteksten for kunstnere, lærere og elever gjennom eksperimenter. Profesjonelle musikere og skoler har i samarbeid over 2–3 semestre gjennomført musikalske produksjoner på en nyskapende og dialogorientert måte. Utprøvingene har vært fulgt av forskere som har deltatt i planlegging og gjennomføring. Totalt har åtte skoler på Øst- og Vestlandet deltatt, fordelt på to perioder (sykluser).
– Jeg har fått teste ut det som var konklusjonene i doktorgraden min, og det viser seg at ting kan være mer kompliserte i praksis enn det man skulle tro, forteller Kari Holdhus.
– Vi ønsket at lærere og kunstnere skulle samarbeide som likeverdige og profesjonelle aktører, men det tok tid før lærerne kom på banen. De trakk seg ofte tilbake og lot kunstnerne bestemme hva som skulle skje. Hvis det skal være et samarbeid har vi lært at kunstformidlingen må relatere til noe i læreplanen, hvis ikke får ikke lærerne eierskap til det. I tillegg opplevde vi hvor komplisert en ungdomsskole kan være organisert og hvilke utfordringer det kan by på for prosjekter som kommer utenfra.
Konferanse med noe for alle
DiSko-prosjektet avsluttes i løpet av 2020, og i høst skulle det være duket for en stor avslutningskonferanse. På grunn av koronasituasjonen vil den nå avholdes som et webinar via Zoom, torsdag 19. november kl. 10.00–14.30. På webinaret vil resultatene fra prosjektet bli kortfattet formidlet og danne bakgrunn for paneldebatter og refleksjoner rundt framtidsutsikter i feltet. Det er gratis å delta, og påmeldingsfrist er 11. november.
– Denne konferansen er interessant for svært mange, forteller Stenslie.
– For skolesektoren er det interessant å se på nye måter å integrere konserter og kunstprosjekter i skolens hverdag, der de kan spille en bedre rolle i undervisningen og hvor læreren får en aktiv og medskapende betydning. For utøvere er det interessant å se hvor eksperimenterende DKS faktisk kan være, og hvor mottakelig DKS kan være for nye formater. For DKS-administrasjonene er det interessant å se hvordan forskning kan bidra til å løfte DKS og skape mer langvarige effekter av kunstneriske inntrykk. Og for forskere kan dette være et inspirerende prosjekt for fremtidige søknader inn mot skjæringspunktet kunst og utdannelse.
- Les mer og meld deg på: «Kunst og skole – i bærekraftig dialog?» 19. november
For utøvere er det interessant å se hvor eksperimenterende DKS faktisk kan være.
Utvikler verktøykasse til inspirasjon
Kari Holdhus håper at arbeidet som er nedlagt i DiSko-prosjektet vil sette spor i den videre utviklingen av kunstformidling i Norge. Nå jobber forskerne med en nettbasert verktøykasse, hvor alle som er interessert i å gjennomføre langvarige kunstprosjekter i skolen kan la seg inspirere.
– Vi samler modeller, rapporter og konkrete eksempler på hva vi har gjort. Vi har små filmer med musikere og lærere som har vært med i prosjektet, og det er eksempler på produkter som elevene har skapt. Det er en inspirasjonstenkning som ligger bak, så man får ikke en metodikk eller kakeoppskrift man bare kan gjennomføre. Men man kan kanskje unngå en del av de utfordringene som vi støtte på, og som verktøykassa beskriver løsninger på, smiler prosjektlederen.