Hvor blir det av kunstneren i det digitale mylderet?

Årets kurator Nicole Rafiki avsluttet Øyepå i en samtale med kunstnerne Yohannes Mekonnen og Ilavenil Jayapalan, for å stake ut den fremtidige kursen i programposten "Mulighetsrommet". Rafiki er selv kunstner og fotograf, og alle tre jobber innenfor ulike disipliner og bruker digitale verktøy i sitt virke. Sammen representerer de nye, unge kunstnerskap med ulike bakgrunner når det gjelder kultur og karrierevei, som jobber aktivt med digitale medier for å nå bredt og variert ut.

De diskuterte begrepene digital kunst og digital kunstformidling, og hvilke muligheter og trusler som finnes for kunstnere i den digitale sfæren.

For både Mekonnen og Jayapalan betyr digital kunst flere verktøy og en ny æra for kunstnere. Men det digitale er også kunst:

– Alle kunstverktøy er en utvidelse av kunstneren selv, sa Mekonnen, enten det er en blyant eller en datamaskin.

Han sammenlignet det digitale med lys, som kan være et verktøy for å synliggjøre noe, eller kunst i seg selv.

Når det gjelder digital kunstformidling for skoleelever, trakk Nicole Rafiki fram hvordan det aldri er snakk om et homogent publikum i skolen. Hvordan muliggjør digital formidling mer kunst, design og arkitektur? spurte hun.

– Den åpner for én-til-én-møtene, sa Jayapalan, og gjør kunsten tilgjengelig på tross av fysiske forutsetninger.

Han mener at digital formidling også har endret hvordan en kunstner bør være.

– Tiden er over da en kunstner var som en tryllekunstner som fremførte et triks uten å forklare det etterpå. Nå må du være hensynsfull og tilgjengelig, ikke være en rockestjerne, sa Jayapalan.

«Step up your game»

Rafiki spurte kunstnerne om det virkelig er tilfelle at digital kunst og digital kunstformidling er demokratiserende? Det er jo ikke alle som har tilgang til internett?

– Internett er langt mer tilgjengelig enn gallerier og museer, som også sliter med å føles relevante for mennesker med ulike økonomiske og kulturelle bakgrunner, sa Jayapalan.

Han mente det også er til hjelp for dem som vil skape:

– Selv under pandemien har det blitt laget veldig mye kult. Folk kan spre ting med verktøy som Whatsapp eller TikTok, og alle kulturer kan få tilgang til forskjellig innhold. En som er postmann til daglig, kan skape kunstopplevelser for folk over hele verden.

Han mener større digital kompetanse bare hever nivået for hva kunstnere eller designere bør klare å få til.

– Du må «step up your game».

Ikke glem kunstneren

Men hvor blir det av kunstneren? Rafiki nevnte Beyoncé, som har blitt kritisert for å ha blitt inspirert av malerier eller andre uttrykk uten tydelig kreditering. Er det en risiko at personene bak en kunstnerisk opplevelse forsvinner i formidlingen og diskusjonen, spesielt hvis hen ikke er til stede?

– Det er vanskelig å erstatte en person i rommet. Men gjennom en skjerm kan en person representere mye forskjellig, bemerket Jayapalan, som slo fast at det fremdeles er viktig å ta vare på de som produserer kunst og som er økonomisk sårbare.

Mekonnen, som ofte jobber analogt, utdypet spørsmålet med et poeng om eierskap:

– Når jeg jobber fysisk, har jeg full kontroll. Det er ikke nødvendigvis sånn med digital kunst. Det kan være skummelt hvis de som er ledende i kunstfeltet kun er dem som virkelig forstår seg på det digitale.

Samtalen endte med en optimistisk tone rundt den fremtidige kunstformidlingen.

– En eller annen gang på ungdomsskolen hørte jeg den der setningen, «video killed the radio star». Men jeg tror ikke det stemte så bra, for radio har fortsatt lenge etter det, sa Rafiki, og avsluttet med et sitat hun hadde fått tilsendt av Jayapalan:

«Foto drepte ikke maleriet – snarere så tvang den til stimulering av nytenkning i hva malerkunsten formidlet».