Pilotprosjekt om elevmedvirkning

– Det ble helt stille i den andre enden av telefonen da jeg spurte Marianne om hun kunne tenke seg å la elever være medprodusenter, forteller Kjersti Østnes Eggum, koordinator i DKS Lørenskog.

– Ja, jeg var mildt sagt skeptisk! bekrefter fortellerkunstner Marianne Sundal, som har turnert med Den kulturelle skolesekken siden 2003.

Et viktig fokusområde for Kulturtanken er å styrke samarbeidet mellom DKS og skolen. Ett tiltak er Prosjekt «DKS-skole», som har tre nedslagsfelt: Prosjekt skoleledere, Prosjekt kulturkontakter og Prosjekt elevmedvirkning. DKS-skole er et treårig utviklingsprosjekt som nå er inne i sitt andre år.

Lørenskog DKS og Sundal presenterte nylig sine erfaringer på en felles samling i Prosjekt DKS-skole etter en gjennomført pilot om elevmedvirkning, nærmere bestemt elever som medprodusenter.

– Det jeg var mest redd for, var at det skulle bli en forestilling jeg ikke kunne stå inne for, forklarer Sundal.

Eggum var derfor nøye med å forsikre at hun som kunstner skulle ha siste ordet.

Etter å ha tenkt nøye hvordan en slik pilot kunne løses, og fristet av å være med på noe helt nytt i DKS-sammenheng, ble Sundal med på noe hun i ettertid beskriver som «en vanvittig fin reise».

Trygg utøver og koordinator

Sundal har turnert i DKS-Lørenskog med flere oppsetninger og har også utviklet produksjoner i samspill med kommunen.

Derfor føltes det trygt og veldig naturlig for kommunens DKS-koordinator å spørre nettopp Sundal om å være med på noe hun visste kunne være utfordrende for en kunstner.

– Det er viktig for meg å understreke hvor viktig Kjersti har vært for piloten. Hun tilrettelegger på en uunnværlig måte. Hun forstår oss utøvere, barn og systemet, roser Sundal.

– Jeg følte vi utfylte hverandre. Marianne er en av landets mest erfarne DKS-utøvere og veldig trygg i rollen som forteller. Også jeg er trygg i rollen jeg hadde, siden jeg har produsert mye selv, forklarer Eggum.

Å møte barn med åpent sinn

Utgangspunktet for piloten var forestillingen Magiske hamskiftere, produsert av Sundal og musiker Viktor Bomstad. Seks 3.-klassinger fra Solheim skole ble valgt ut til å være medprodusenter, og de tok fatt på oppgaven med stort alvor og enda større entusiasme.

Elevene skulle få komme med innspill til fortellingen, velge musikk, sette lys, velge scenografi og mye mer. Rett og slett alt!

– Jeg fant ut at det beste var å ikke tenke så mye eller fundere i forkant på hva barna ville si eller mene noe om. Men heller møte dem med åpent sinn, forklarer Sundal.

De var spente på om 3.klasse-elevene ville være modne nok. Var de for unge til å ta på seg rollen som medprodusent? Ville de klare å formulere sine innspill og tanker?

– Men vi skjønte fort at dette kom til å fungere utmerket. Barn er jo eksperter på sin målgruppe! De vet akkurat hva barn i sin alder liker og hva som fanger oppmerksomheten, poengterer Sundal.

Valgte favoritt-joik

Magiske hamskiftere er et samisk prosjekt som kombinerer fortellerkunst og musikk. Elevene og kunstnerne møttes tre ganger. På det første møtet fortalte Sundal en helt nedstrippet versjon av fortellingen og ba de seks om hjelp til å lage den bedre. I tillegg viste Bomstad hvordan han kunne skape ulike stemninger med gitaren, samt fremførte flere joiker.

Elevene likte aller best kråke-joiken. Den ble innlemmet i forestillingen ved at Sundal fortalte inn kråker i fortellingen.

– Min ene regel var å ta alle forslagene som elevene kom med på alvor og lytte masse, forklarer den erfarne utøveren, som også la stor vekt på gode oppfølgingsspørsmål.

Elevene ga Bomstad innspill om hva slags stemning musikken burde ha. De sa eksempelvis: «her må det være skumlere musikk». Dermed ble det enda bedre samsvar mellom musikken og hvor skummel de syntes akkurat den scenen var.

Unner alle å oppleve elever som medprodusenter

Innspillene fra de seks medprodusentene ble nøye vurdert, knadd og jobbet med. Også sett i lys av hva som er mulig å få til på turné. Å være medprodusent handler også om realitetsorientering. Er det for eksempel mulig å ha ekte gress på gulvet når det må fraktes fra skole til skole?

– Det var mange kompromisser og gode samtaler om hvordan vi kunne bruke det de foreslå. Vi måtte finne en balanse mellom det jeg mente var mulig i fortellingen og deres forslag, forklarer Sundal.

Elevene var svært opptatt av lysskift. Eggum forteller med en latter at Lørenskog DKS faktisk endte opp med å kjøpe inn bedre lysutstyr. Sundal bemerker at hun ikke visste at lysskift er så fengende for den aldersgruppen.

– Jeg opplevde faktisk at vi etter hvert ikke var voksne og barn, men kollegaer. Min integritet som utøver ble veldig ivaretatt, samtidig som dette virkelig var reell elevmedvirkning, forteller Sundal.

Førpremieren for Magiske hamskiftere versjon 2.0 ble fremført for hele 3. trinn ved Solheim skole. På første rad satt seks elever som virkelig følte og opplevde seg som regissører. Ifølge Sundal holdt de seks på å «besvime av stolthet».

– Jeg unner alle utøvere å oppleve dette! Jeg gikk fra å være superskeptisk til å håpe at mange flere får oppleve hvor sterkt og fint det er å ha elever som medprodusenter, sier Sundal entusiastisk.

Kulturtanken om pilotprosjektet

Bente Aasheim er prosjektleder for Prosjekt elevmedvirkning.

– I utvelgelse av piloter ønsker Kulturtanken å fokusere på nyskapende og lite utprøvde metoder. Ved å åpne for større grad av elevmedvirkning i ulike varianter, håper vi å bidra til økt fokus på elevens rolle i utviklingen av tilbudet, samt at elevene på sikt vil oppleve et større samspill mellom DKS og skolens læreplaner.

Lørenskog DKS er hovedeier av piloten og står for all logistikk og utvikling av metodikk. Kulturtanken har bistått med veiledning. Det er et mål at resultatet skal tilgjengeliggjøres for resten av feltet som et ledd i arbeidet med en bedre implementering av DKS i skolen.

– Denne piloten beviser at det er mulig å få reell elevmedvirkning i utviklingen av en produksjon, oppsummerer Aasheim.

Hun poengterer at elevene også fikk et unikt kunstnermøte. De seks fikk dyp innsikt i hvordan en kunstner og en produsent arbeider, i tillegg til selv å være viktige bidragsytere.

Aasheim håper at metodikken som utarbeides vil friste flere til å teste det å ha elever som medprodusenter.

– Det kan bidra til kvalitetssikring av produksjoner og gi unik målgruppeforståelse. Kulturtanken støtter at kunstneren skal ha siste ordet. Kunst skal være kunst, ikke undervisning. Men det å tørre å være åpen for tilbakemeldinger, er et viktig bidrag for å styrke DKS-tilbudet til elevene.

Her er et klipp fra et slikt intervju: