Få øyepå kunsten!

ØYEPÅ, en ny nasjonal møteplass for visuell kunst i DKS, så dagens lys mellom vakre fjell og fjorder i Lofoten i midten av september. Over 80 kunstnere, formidlere, DKS-ansatte og lærere møttes to dager i Svolvær til kunstmøter, faglig refleksjon og fordypning. Møteplassen ble lagt til LIAF – Lofoten International Art Festival – «en festival der ingen skulle tru at nokon festival kunne bu» som daglig leder for Nordnorsk kunstnersenter, Svein Ingvoll Pedersen, presenterte den snart 30 år gamle festivalen.

- Å jobbe med LIAF er litt som å finne seg selv, annethvert år, sa Pederesen om festivalen som hverken er steds- eller formatbunden, men har som mål å finne nye måter å få kunsten til å møte publikum.

- Derfor er LIAF et naturlig sted å starte sin snylting og læring, sier fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken, Kyrre Bjørkås, som synes grepet har vært vellykket.

- Ideen om at Øyepå skal hente næring fra en eller annen fagsterk kunstfestival er jo et forsøk på å garantere for frisk, internasjonal og kanskje uventet kunstfaglighet inn i ordningen. Det var fantastisk å få et innblikk i LIAFs gode arbeid generelt og mot DKS spesielt. Det oppstod noe veldig bra med dette spennet i programmet, sier Bjørkås.

Designduoen Gundersons workshop om digital plakatkunst slo an hos elevene

Presentasjon og diskusjon rundt installasjonen Alene.Sammen, fra Punkt Ø.

Billedkunstner Crispin Gurholt fikk snakket med eleven på Svolvær skole om prosjketet “Friminuttet”, som produseres i samarbeid med Siri Forberg i DKS Asker

- alle elever i Vågan kommune får se samtidskunst gjennom Liaf og DKS hvert år, sier Trude Paulsen (Kulltursekretær) og Audhild Berthinussen (Kultursjef) i Vågan kommune

Alibiers rollespill “Drømmeveven”

Kunstformidler Kirst Jerijarvvi presenterte kunstnerskapet til John Savio for elever på 4. trinn ved Svolvær skole.

akre svolvær var rammen rundt aller første ØYEPÅ.

Digital plakatkunst på timeplanen

Å tenke utenfor boksen

Nettopp på grunn av LIAF har også barn og unge i Lofoten, og Vågan kommune spesielt, fått mange erfaringer med samtidskunst. Annethvert år får 1700 elever besøke festivalen og delta i kunstnerdrevne prosjekter knyttet til LIAF. En av drivkreftene bak det hele er kunstformidler ved nordnorsk kunstsenter (NNKS) og ansvarlig for visuell kunst og nestor i DKS Norland, Kristin Risan.

- Hva gjør det med elevene at de blir utsatt for samtidskunst i 13 års skoleløp?

- De får skråblikket, og lærer å tenke utenfor boksen, sier Risan, som har stor tro på mengdetrening.

- Ved å utsette elevene for mye kunst, sitter de igjen med en verktøykasse som kan brukes i livet, uavhengig av hvem de er eller skal bli.

Risan har et spesielt hjerte for samtidskunsten, og synes mye av det elevene presenteres for i de tradisjonelle museene hører mer hjemme som kulturarv.

- Jeg er ikke spesielt opptatt av samlinger og objekter, men prosesser og levende innhold, som jeg også synes passer bedre for barn, sier Risan, som ønsker seg mye mer samtidskunst i Den kulturelle skolesekken.

- For eksempel er unge kunstnere i dag ofte høyt utdannet og fungerer som forskere. Det er perfekt å invitere elevene inn som medforskere i kunstneriske prosesser. Barn som er med å påvirke kunsten, gjør også noe med språket rundt kunsten – det synes jeg er veldig viktig, sier Risan.

Rekruttering til DKS

Men hvordan rekruttere flere unge kunstnere inn til DKS-ordningen? Det var ett av spørsmålene som ble diskutert under Øyepå, blant annet med kunstner Tor Erik Bøe, kjent fra blant annet duoen Trollkrem, og kurator Carl Martin Faurby fra Kunsthall Trondheim.

Bøe etterlyste litt veiledning og hjelp inn i DKS-ordningen som han mente fortsatt er veldig ukjent blant unge kunstnere.

- Jeg mener man bør sikte mot noen store navn og gi oppdragene i DKS både en synlighet og en status, sa Bøe.

- Ta kontakt med akademiene! De må kjenne til ordningen og bidra til at studentene blir kjent med mulighetene den gir, sa Faurby. Bjørkås sier seg langt på vei enig.

- Utover å fortsette det gode rekrutteringsarbeidet som allerede gjøres i ordningen, må vi inn i utdanningene med informasjon, workshops og langsiktige samarbeid. I tillegg må vi arbeide for å synliggjøre prosjektene inne i DKS, for det er klart at synlighet er en forutsetning for en større faglig utveksling. Øyepå er et glitrende verktøy i så måte, og hvis den vokser og etter hvert kan danne sin egen lille «offentlighet», så er vi på riktig vei.

“DKS-situasjonen er jo særegen fordi den presser frem en form for performativitet i kunstprosjektene, og det tar ofte litt tid for et prosjekt eller et kunstnerskap å finne seg til rette i dette. Men som Kristin Risan ofte påpeker er det ofte slik at når du først får er fert av det, kan det forandre hele smaksapparatet for ettertiden. Noen ganger flytter det endatil på selve kunstnerskapet.”

Benjamin Kahn og Cherish Menzo om performancen “Sorry but i feel slightly disidentified”.

Alibier ser på alternative kunstformidlingsmetoder.

Kristin Risan og Fride, 1. klassing fra Kabelvåg, snakker om kunstopplevelser

Kristin Risan er nestor i kunstformidling i DKS Nordland og NNKS

Futurefarmers har jobbet med den lille bygda Digermulen med prosjektet “Vindtater” - “ med stor og varm kjærlighet” i følge Kristin Risan

“Sorry but i Feel slightly disidentified” er en performance, som blant annet elever i Oppland fylke har sett gjennom DKS “Sorry but i Feel slightly disidentified” er en performance, som blant annet elever i Oppland fylke har sett gjennom DKS

Testlab

Under festivalen ble det også etterlyst gode rammevilkår for å utvikle og skape kunstprosjekter for og med barn og unge. Her mener Bjørkås at Risan og NNKS allerede har skapt en god modell, som med fordel kan adopteres rundt i landet.

- Nordnorsk kunstnersenter har utviklet Testlab NNKS, som nå er i ferd med å spre seg til flere regioner, og det er fantastisk. Kunsthall Trondheim har nettopp gjennomført en pilot, og Telemark kunstsenter skal ha en versjon i november. I denne modellen får kunstnere som har lyst til å utvikle et prosjekt for barn og unge anledning til å eksperimentere og gjøre seg viktige erfaringer før de søker seg inn til selve ordningen. I tillegg til å diskutere med sine fagfeller og dramaturgisk kompetanse, er det selvfølgelig avgjørende å faktisk oppleve samspillet og utvekslingen med elever. DKS-situasjonen er jo særegen fordi den presser frem en form for performativitet i kunstprosjektene, og det tar ofte litt tid for et prosjekt eller et kunstnerskap å finne seg til rette i dette. Men som Kristin Risan ofte påpeker er det ofte slik at når du først får er fert av det, kan det forandre hele smaksapparatet for ettertiden. Noen ganger flytter det endatil på selve kunstnerskapet. Det er ganske enkelt lysende, sier Bjørkås begeistret.

ØYEPÅ ser videre

-Ha tillit til kunsten, der er magien!

Agneta Stave er lærer ved Grefsen skole og påpekte under sin oppsummering av Øyepå at kunstneren ikke må ta på seg rollen som pedagog, men gå inn i skolen som kunstner. Så tar læreren seg av resten.

- Snakk med lærerne, allier dere med lærerne! Vi kjenner elevene best, vet hvordan vi snakker med dem, undrer oss med dem, og kan hjelpe utøverne som kommer på besøk til skolen.

- DKS i skolen er utrolig viktig, og bidrar til å vise elevene og lærerne andre måter å jobbe på enn realfagene. det er viktig at vi i skolen viser elevene et alternativ, sa Stave.

Etter to dager med tettpakket program i Svolvær, gikk ØYEPÅ versjon 1.0 mot slutten, og det var tid for å se på veien videre for den ferske nasjonale møteplassen for Visuell kunst i DKS, hvilken festival skal man hekte seg på til neste år?

- Vi som sitter i styringsgruppen skal nå – etter å ha evaluert årets utgave – intensivere arbeidet med å lande en god moderfestival for neste års Øyepå.