Å gå inn i en bok, med VR-briller på.

Dilemma på bandybanen

En klasse fra 8. tinn på Ramstad skole sitter med brillene på, og snur hodet rundt, bakover og forover igjen. De er alle sammen på bandybanen med laget til 15 år gamle Lorentz - hovedpersonen i romanen, som sliter med å finne seg selv i mylderet av andres meninger. Bandytreneren er i ferd med å ta ut laget til neste kamp og spillerne står i ring rundt han. Elevene i klasserommet har Lorentz sitt «point of view» i VR-brillene. Nå ser de (som følger med til høyre) at moren hans komme trippende og veivende inn på isen for å minne sin sønn om konfirmasjonsundervisningen han skal på, samme dag som bandykampen skal være. En pinlig og beklemt situasjon. Og her stopper filmen. Elevene tar av brillene og diskuterer engasjert hva som nettopp skjedde.

- Noe av intensjonen med å bruke VR er å få elevene til å kjenne på kroppen hvordan det er å være hovedpersonen i romanen, forteller Marstrander, som så fikk ideen om å bruke VR (virtual reality-teknologi). Han har fått hjelp av filmskaper Kjetil Palmquist til å filme noen utdrag fra boken med 360 graders kamera.

- Jeg ville at leserne skulle kjenne på valg og konflikter hovedpersonen står i, ved hjel av andre virkemidler enn tekst, sier Marstrander, som også har erfaring med mer tradisjonell litteraturformidling. Nå bruker han VR som ett av virkemidlene for å fange elevenes interesse, ved siden av opplesning og skriveoppgaver.

- Ved hjelp av teknologien skaper jeg et brudd i formidlingen. Det er et virkemiddel som engasjererer elevene. Med VR-briller på kan de selv velge hvor de vil se og hvem og hva de vil følge med på, sier Marstrander.

Med VR-briller på, kan elevene selv velge hvor i 360 graders vinkel de følge med på det som skjer

Christian Marstrander bruker mange virkemidler som litteraturformidler i Den kulturelle skolesekken.

formidlingsopplegget benyttet også mer tradisjonell 2D film på lærret i klasserommet.

Selma Vøybu og Johanne Jægersbu syntes det var engasjerende å bruke VR for å komme inn i historien i boka

Marstrander forteller hvordan han fant frem til hovedkarakteren i romanen sin “Så hyggelig!”.

Alle ble skikkelig engasjerte

Selma Vøybu (13) og Helena Jægersberg (13) synes begge det var stor stas å få gå inn i en roman med VR-briller.

- Det var spennende å se hvordan ting fra boken så ut. Når man leser må man jo forestille seg selv, sier Selma.

Hva engasjert dere mest ved historien, ut i fra det dere hørte og så i dag?

- At hovedpersonen kom i mange situasjoner hvor han måtte ta valg og skuffe noen. Det var ganske spennende for vi kunne se hvordan det føltes for han, når alle sto rundt og sa han skulle gjøre sånn eller sånn. Man kjenner seg jo litt igjen i de valgene, sier Helena.

- Jeg synes det virket enda vanskeligere når man liksom var der sammen med han og så hva som skjedde, enn jeg tror det hadde vært hvis jeg bare hadde lest det. Det ble mer levende på en måte, sier Selma

Jentene synes at VR både er engasjerende og kreativt, men også at det tar bort noe fra leseopplevelsen.

- Når du leser selv så må man bruke fantasien mer for å forestilles seg ting. Men jeg likte også å se det som skjedde i boken. Det gjorde det kanskje enda morsommere, sier Helena.

Marstrander er bevisst på at han ved å gi elevene tilgang til 360-film av scenen fra boken, også fratar dem det magiske i egen fantasi. Men han mener det er verdt å eksperimentere med mulighetene VR gir i formidlingen.

- Jeg gir de kun noen scener fra boken i VR. Resten av boken kan de fordype seg i gjennom teksten. Jeg opplever at det er kombinasjonen som engasjere, sier Marstrander.

Jentene syntes det var litt slitsomt for øynene med brillene noen ganger, men at det var såpass mye variasjon at det ikke ble noe problem.

- Vi fikk mange pauser imellom, så da gikk det bra. Jeg Likte godt at det var delt opp i noe med film, litt lesing og oppgaver. Det gjorde det variert og spennende, sier Selma, som mener opplegget engasjerte klassen.

- Vanligvis så snakker folk ikke så mye i vår klasse, men nå snakket alle og var skikkelig engasjerte og sånn. Vet ikke helt hva som skjedde jeg, sier Helena og ler.

Forfatteren var på ingen måte virtuell, men levende tilstede i klasserommet, og bidro med eget engasjement i formidling av både skriveteknikker og utvikling av romankarakterer. Marstrander erfarer så langt kun engasjerte og fornøyde elever, men også at det er noen utfordringer i forhold til teknikk og utstyr.

- Det er mye som skal lades, synkroniseres og fungere. Jeg er glad vi er to til å gjøre klart utstyret mellom øktene, sier Marstrander, som har følge med film- og teknikkansvarlig Palmqvist på skolebesøkene i Bærum. Etter en uke ved skolen skal opplegget evalueres.