Den kulturelle Rimi-posen

Den kulturelle skolesekken (DKS)

Smak på det. Den kulturelle skolesekken. Navnet representerer en helt egen type selvfornøyd kulturbyråkratisk poesi. En sånn som bare får lov til å leve i stortingsmeldinger og på utviklingsseminarer. Adressen er høyst uklar, og symbolikken er like upresis som den er begeistret, for hva gjør du med «skolesekken» når du er ferdig med skolen? Du setter den fra deg og forsøker å glemme den, så klart!

Allikevel er ordningen med det ulne navnet kanskje den vakreste og mest ambisiøse kunstordningen sosialdemokratiet har klekket ut. Den har ett stort, skinnende, demokratisk mål for øyet: Å sørge for at elevene i den norske enhetsskolen sikres sterke møter med profesjonell kunst og kultur i skoletiden. Uavhengig om du er vokst opp på Grorud eller Hitra, uavhengig om du går hjemmefra med grovbrød eller potetgull i matpakken, om du kommer til skolen med en veske fra Gucci eller en bærepose fra Rimi: I løpet av skoleåret skal du få bryne deg mot en eller annen kunstner eller skuespiller eller forfatter som er ansatt for å dytte på premissene for virkeligheten din.

Motoren i denne smått utopiske virksomheten er romslig finansiering i kombinasjon med flere hundretalls ansatte i fylker og kommuner over hele landet. De sørger for at Den kulturelle skolesekken virker i hverdagen, slik at over 800 000 elever får besøk på sin skole, eller besøker kunst- og kulturinstitusjoner utenfor skolen, flere ganger hvert år. Ordningen forvalter ca. 270 millioner kroner av statens tippemidler, og utløser i tillegg substansielle regionale og lokale midler.

Visuell kunst i DKS

«Visuell kunst» brukes som samlebetegnelse for billedkunst, kunsthåndverk, arkitektur og design i DKS-forvaltningen, sånn apropos ullent. Det håndteres videre som et av seks fagområder, ved siden av film, kulturarv, litteratur, scenekunst og musikk. Her møtes kunst og elever i alle tenkelige formidlingsformer, og bortimot 300 000 elever får erfare en slik hendelse i året - bare under fanen «visuell kunst». Logistikken er overveldende! Men hva får de egentlig se?

De kvalitative føringene som følger med pengestrømmen begrenser seg ifølge stortingsmelding 8 til at DKS skal gi «profesjonelle kunst- og kulturuttrykk av alle slag» til elevene. Altså er det fylkes- og kommuneadministrasjonene og eventuelle tilknyttede fagfolk eller institusjoner som bestemmer. Mange av disse er drivende gode, og leverer et tilbud deretter. Andre ser ut til å sokne til ordningens heller utydelige sider. Sett under ett er det først og fremst fraværet av helhetlig kvalitativ tankegang som er slående, og det eneste vi kan si med sikkerhet er at dagens rapporteringssystem er høyst begrenset. Vi kan ganske enkelt ikke si noe generelt om hverken verkskvaliteten, formidlingskvaliteten eller opplevelseskvaliteten i «visuell kunst» i DKS per i dag. Tross alle gode, tidvis livsomveltende eksempler: Vi vet ikke om ordningen fungerer etter planen.

Det byr på flere utfordringer, men denne teksten skal begrense seg til en av dem: Fraværet av transparente inngangskriterier gjør ordningen lukket og lite attraktiv for de som står på utsiden. Eierskapet til DKS-ordningen er svakt blant billedkunstnere, arkitekter og designere. Få i vår profesjonelle kunstnerstand vet hvor de skal sende inn forslag, hva de blir vurdert på når de gir forslag, eller hvordan turneene kan legges opp. Og mer presserende - de vet ikke hva slags kunstfaglige muligheter som ligger i ordningen. Det går ut over ordningens gode navn og rykte, og på lang sikt rammer det selvsagt elevene. DKS-ordningen trenger et jevnt tilsig av landets friskeste kunstneriske krefter for å gjøre sin gjerning.

Eierskap og potensial

Ansvaret er dobbelt: På den ene siden må forvaltningen - Kulturtanken inkludert - sørge for bedre rapportering og se på mulighetene for gode evalueringsrutiner for det som allerede er på veien. Vi skal søke oss mot akademier, høyskoler og kunstneriske nettverk for å gi bedre informasjon til produksjonsmiljøene. Vi lager en digital portal med felles forslagsfrist. Vi initierer vesentlige diskusjoner innad i DKS-forvaltningen. Men kvaliteten på vårt arbeid forutsetter en større kunstfaglig samtale om hva ordningen skal utrette, og den må eies av det brede kunstfeltet. Faginstitusjonene må ta eierskap og plass, og vi som jobber i forvaltingen må åpne for dette eierskapet.

På den andre siden må kunstnerne selv ta fatt. Jeg vil påstå at den samtidige kunstforståelsen bærer på en modernistisk blindtarm, der en gammel og i seg selv viktig autonomi-forestilling sørger for at det verker i kunstnerbuken hver gang noe lukter av skole- og kulturpolitikk. Her må vi kvesse skalpellene. Det er all grunn til å forvente det aller ytterste av kunsten som skal ut i skolen, og DKS-ordningen har et enormt potensial. Den bør i enda større grad bli et skovlhjul i Norges kunst- og kulturliv, som rekrutterer unge kunstnere, kunsthåndverkere, arkitekter og designere til å utvikle glitrende prosjekter og nye, hittil ukjente formidlingsformer for visuell kunst i DKS.

Å bryne seg på virkeligheten

Kunsten er en luring. Det må den være også i DKS. Enten den er vrang eller villig, lekker eller ulekker, livsfjern eller konfronterende må den få stå i kroken sin og gnage løs på hånden som forer den. Sånn er den, og det gjør den sårbar. Men så har den da også ryggrad til å bære sårbarheten med seg hvor enn den går. Ja, denne sårbarheten er kanskje kunstens fremste egenskap. Og først når kunsten er seg selv - sårbar, labil, lur og refleksiv - gir det mening å putte den i skolesekkene, Gucci-veskene og ikke minst Rimi-posene til våre yngste og beste. Først da kan de bryne seg på den som noe virkelig og av denne sårbare, labile, lure og refleksive verdenen. Da blir det fort prekært, så la oss starte samtalen nå. På Grorud. På Hitra. Her.
 

Kyrre Bjørkås (1979) er kunstner med utdanning fra Statens Kunstakademi og jobber for tiden som fagansvarlig for visuell kunst i Kulturtanken. 

Kronikken er også publisert i Morgenbladet: Den kulturelle Rimi-posen (03.05 2018)

Ida Madsen Følling, nestleder i Norske Billedkunstnere, skrev dette motsvaret til Bjørkås sin kronikk; Ugler i Rimi-posen (07.05.2018)

Bjørkås svarte med å foreslå en pakt: Brudeferd i Rimi-posen (23.05.2018)