Teens om teater
Det er tirsdag morgen og snøfokk i gatene. Caféteatret i Oslo fylles opp av teater- og DKS-delegater som gjester scekunstfestivalen Showbox. Denne morgenen er det de unges stemmer som skal lyttes til, når medlemmer av EU-prosjektet T.E.E.N. skal sitte i panelet.
Teen er et prosjekt som skal "engasjere bredt, og styrke unge menneskers posisjon i scenekunsten som publikum, kritikere og premissleverandører".
Panelet består av ungdommer fra 15 - 18 år, fra Italia, Danmark og Norge. De introduserer seg ved navn, alder og hva favorittbamsen deres het, som for å kaste ut et lite anker til en nylig forlatt barndom.
- Hvordan og når begynner man å se teater? spørNora Jungeilges Heyerdahl, som er medlem av TEEN-prosjektet og leder samtalen denne morgenen.
Erfaringene er ulike, noen blir dratt med av foreldre når de er små, andre blir introdusert til teater gjennom skolen.
- Jeg føler jeg ofte blir utfordret på skoleforestillingene, og det er bra. Når man går på teater med venner eller familie er det ofte noe man har valgt selv, som man kjenner og som lettere å like sier Hanne, en av de andre norske i panelet.
Det er bred enighet om at det er vktig med informasjon om stykket - forestillingen / teksten - i forkant og gi rom for samtaler i etterkant, for da blir det mer interessant. Når de selv skal promotere teater til andre ungdommer bruker de sosiale medier som Instagram og facebook, samt videokanalen Youtube. Det er gjerne anbefalinger og "word of mouth" som gjelder for å nå ungdommene, hvis de frivillig skal gå i teater - uten familie.
Teater i skolen, eller skole gjennom teater?
Norge er alene om å ha en ordningen som sørger for at alle skolebarn får oppleve teater som en del av sin kulturelle skolesekk gjennom 13 år.
- Kanksje det er ok å være ærlig på at man faktisk har som mål å danne og lære oss noe, det er helt ok. Ikke lat som dette bare er gøy og lett, for det gjennomskuer vi, sier Nora.
Hun sier at DKS er en fin måte å introdusere unge folk til teater, dans og musikk på, selv om man også må se ting man ikke liker. Men da vet man jo også det - hva man ikke liker, og det er også en erfaring påpeker hun.
I italia er det ikke obligatorisk å se forestillinger på samme måte som med DKS, men som barn får de se mye kunst og forestilllinger gjennom skolen ved at den enkelte lærere er spesielt interessert i teater og musikk, og dermed introduserte elevene til dette.
- Selv om det var "tvang" gjennom skolen, så er erfaringene at man man fikk muligheten til å lære å like teater, sier den italienske representanten, som innrømmer at han selv hatet teater til å begynne med.
- Min er faring er at lærerne ofte er stressa for at vi må bruke tid på dette, og den holdningen smitter, sier en av de norske i panelet.
Alle er enige om at det hadde hjulpet hvis lærerne var mer opptatt av og positivt innstilt til hva elevene skulle se.
- Alle skoler har sportsdager og ingen stiller spørsmål ved å bruke tid på det. Hvorfor har vi ikke like mange teaterdager, spør en i panelet, til applaus fra salen.
Men det er et faktum at de fleste teatrene sliter med å nå et ungt publikum. Så er det tenåringene som må forandre seg for å like teater, eller er det teatrene som må endre seg for å nå tenåringene?
- Begge deler er like viktig, sier Nora. Vi prøver å få unge til å se mer teater, men vi vil også få teatrene til å jobbe bedre mot ungdommer, og utvikle forestilllinger som fungerer bedre for dem, sier hun
Om Eu-prosjektet T.E.E.N. Les mer: http://www.scenekunstbruket.no