Hva er prisen for en brud?

Sonita er en afghansk flyktning i Iran. Hun er omtrent 15 år. Vi vet ikke sikkert, for hun har ikke pass eller andre identitetspapirer. Og moren, som tror hun selv er rundt 60 år, husker bare at det var fryktelig kaldt den dagen Sonita ble født. 

Sonita er født i et land der jentenes eneste verdi er den medgiften familien får den dagen de selges som koner. Sonita er til salgs. Broren skal gifte seg, og for å få råd til det må moren selge sin tenåringsdatter. Sonita selv drømmer om å lage musikk og fremføre sine egne raplåter – i et land der kvinner ikke har lov til å synge eller opptre offentlig. Hun har i utgangspunktet ingen mulighet for å oppnå noe av det hun drømmer om.

Dette er bakteppet for historien i filmen "Sonita" som Den kulturelle skolesekken i Akershus viser for over tusen elever fra ungdomsskoler og videregående skoler i fylket, denne og neste uke.

- Filmen er kjempesterk, tematikken aktuell, og hovedpersonen på samme alder som vår målgruppe, så vi  måtte få den inn i filmprogrammet til DKS, sier filmprodusent i Akershus, Siri Natvik. Hun så filmen da den ble vist i Norge under Film fra Sør-festivalen i 2015, og tok kontakt med den iranske regissøren Rokhsareh Ghaemmaghami for å få henne med på DKS-turné.

 - Noe av det fine med denne filmen er at den viser en annen side ved den brutale og fremmede tradisjonen gjennom en tenåringsjente som digger Rihanna og rap, noe  norske ungdommer kan identifisere seg med, sier Natvik.

Seteradene i kinosalen på Kolben kulturhus er fylt opp av ungdomsskolelever, og Natvik ønsker velkommen og introduserer filmens regissør.

- Direkte fra California til Kolbotn; vi ønsker Rokhsareh Ghaemmaghami velkommen!

Ghaemmaghami viser et kart over Midt-Østen og peker ut Afghanistan og Iran, og stedene der historien i filmen vil utspille seg. Maghami er filmens regissør og historieforteller, men også etter hvert en som tar del i historien om Sonitas skjebne. 

- Vi er veldig glade for at vi fikk med oss Rokhsareh Ghaemmaghami på visningene, slik at elevene kan stille henne spørsmål etter filmen, sier Natvik.

Store drømmer, mange hindringer

Sonita er ikke bare en fattig flyktning fra Afghanistan, i konstant frykt for å bli solgt som brud. Hun har også store drømmer, elsker musikk - og rap spesielt.

I filmen sier Sonita at hun har valgt rap som sin uttrykksform fordi hun har så mye på hjertet, og hun trenger plass til mange ord. Hun skriver tekster som handler om jenter som er til salgs, og som ikke kan bestemme over sitt eget liv og sin egen skjebne.

Filmskaper Ghaemmaghami har fulgt Sonita i tre år, og forteller at hun har tilbrakt mye tid med henne og familien for å få tillit og nære nok bånd til å kunne følge henne.

- Hun kom fra en ekstremt fattig bakgrunn. Som flyktninger fra Taliban i Afghanistan mistet hun faren og gjennomlevde både sult og kulde og fattigdom i flere år, forteller Maghmai. Sonita gikk ikke på skole, hun var traumatisert, men hun hadde allikevel noen virkelig store drømmer og et talent for musikk.

- Opprinnelig skulle jeg hjelpe henne å få musikkundervisning og mulighet til å spille inn noe i et studio. Etter hvert ville jeg dokumentere denne reisen, og begynte å filme henne, forteller Ghaemmaghami.

Brud til salgs

Historien om Sonitas jakt på musikken, blir etter hvert historien om hvordan hun skal reddes fra et tvangsekteskap. Moren vil at hun skal sendes tilbake til Afghanistan og giftes bort, slik at de kan tjene penger til brorens medgift.

- Kan ikke du kjøpe meg, jeg er jo uansett til salgs, sier Sonita og ser med store brune øyne rett inn i kameralinsen til Ghaemmaghami

Filmskaperen kommer opp i et dilemma; hun har muligheten til å påvirke Sonitas skjebne, men da trår hun over en grense som dokumentarfilmskaper. Hun må bryte reglene for objektiv dokumentasjon, og gå inn å påvirke livet til Sonita. Etter mye tvil betaler hun moren til Sonita $2000 for å utsette hjemreisen til Afghanistan med 6 måneder. I mellomtiden spiller de inn en musikkvideo til Sonitas sang som heter «Bruder til salgs», laster den opp på You Tube, og får raskt mye oppmerksomhet verden rundt.

- Vi ble etter hvert et team, Sonita og jeg, sier Maghami, som også sier at hun ikke tror på dogmen om at en dokumentarist er objektiv.

- Når du følger noen rundt med et kamera og en lydbom er du ikke en liten flue på veggen, du er elefanten i rommet. At en dokumentarfilm er objektivt eller nøytral er en illusjon, hevder Ghaemmaghami.

Filmregissøren blir etter hvert kontaktet av en veldedig stiftelse som ønsker å tilby Sonita et stipend og muligheten til å komme til USA og studere i tre år.

- Jeg måtte ordne mange praktiske ting, som identitespapirer, pass og visum for at hun skulle få reise – uten å informere familien.  Jeg ville ikke sitte stille å se på at hennes skjebne skulle ende som bortgiftet fattigjente i Afghanistan, hun hadde ikke overlevd, sier Maghmai.

Hun hjelper Sonita slik at hun til slutt kommer til skolen i Utah i USA, uten at moren og brødrene hennes får vite om det før de har reist.

Klump i halsen

Vi møter Marion (15) og Karin (15)  etter visning av filmen i Kolben kino på Kolbotn.

- Dere er jo like gamle som det Sonita var i filmen, hva tenker dere om skjebnen til mange av disse jentene vi møter i filmen?

- Jeg hadde aldri taklet noe sånt, og det er ganske trist og synd at de må gifte seg og ikke kan bestemme over eget liv, sier Marion.

- Jeg fikk skikkelig klump i halsen. Det var virkelig ikke bra det som skjer. Selv om det faktisk fikk en bra slutt for Sonita, så er det jo mange jenter som ikke er så heldige som henne, sier Karin.

Marion og Karin så filmen sammen med resten av klassen sin, og sier den gjorde sterkt inntrykk. De tenker på hvilke utfordringer Sonita hadde, men at hun likevel klarte å nå drømmene sine, og at det er en tankevekker i forhold til deres egne utfordringer i livet.

- Det er bra at også norske ungdommer får se historien om Sonita og vite at dette er virkeligheten for mange jenter i verden i dag, sier Ghaemmaghami, som har vist filmen på festivaler rund i hele verden, og nå også for ungdommer i Norge.

Et av spørsmålene regissøren pleier å få etter filmvisningen er: "Hvordan går det med Sonita nå?"

- I dag er Sonita 19 år, sånn omtrent, hun har lært seg engelsk, bor i USA, studerer og reiser rundt for organisasjonen «Girls not Brides» . Hennes ambisjon er å studere juss, og å jobbe for jenters rettigheter og et internasjonalt forbud mot barnebruder og tvangsekteskap. Hun er en aktivist, og hun bruker musikken som et redskap for å oppnå forandring, sier Maghami og smiler stolt.     

 

Les mer om filmen i DKS, som vises for elever både i Akershus og i Buskerud

I 2015 var Sonita i Norge for å markere FNS jentedag, sammen med statsminister Erna Solberg. Les mer her

Intervju med regissør Rokhsareh Ghaemmaghami i The Guardian